Virgina Woolf: Mrs. Dalloway

I forbindelse med lanseringen av den kritikerroste spillefilmen The Hours, er det all mulig grunn til å grave fram Virginia Woolfs glimrende modernistiske klassiker fra 1925, Mrs. Dalloway. Filmen er ingen filmatisering av romanen, den er faktisk en filmatisering av en helt annen roman, The Hours, av Michael Cunningham, men parallellene er på ingen måte tilfeldige. Filmen kan fint fungere som en introduksjon til et forfatterskap som lenge har vært sett på som eksperimentelt og vanskelig tilgjengelig.

Modernismen
Modernismen er en retning innen kunsten som først og fremst ga uttrykk for en reaksjon på erfaringene fra 1. verdenskrig og et nytt, mer dystert syn på tilværelsen. Modernistene tar opp de samme evige tema som kunsten alltid har behandlet, men på en mer desillusjonert og krisepreget måte. Tilværelsen er blitt gudløs, meningsløs, rå og vanskelig, og livet preges av rotløshet og feilslåtte sannheter. I motsetning til denne kunstretningen finner vi dagens postmodernisme. Postmodernismen har ikke funnet løsningen på meningsløsheten, men spiller på lag med den, leker med den, godtar det fragmenterte og løsrevne. Så altså ikke modernistene.

Mennesket Virginia Woolf
Virginia Woolf hadde sitt virke i tiden rundt 1. verdenskrig. Hun var dels preget av, dels preget hun, den herskende tidsånden i kjølvannet. Hun slet hele livet med depresjoner og angst, var voldsomt produktiv, både som romanforfatter, essayist og kritiker, samtidig som hun var medlem av tidens litterære «harde kjerne». Mest av alt var hun en feminin forfatter, men hun var påvirket både av Freuds nye teorier om det ubevisste samtidig som hun tok opp tråden etter James Joyce og hans «stream of consciousness»-teknikk.

Stream of consciousness
Stream of consciousness er en teknikk der forfatteren forsøker å etterlikne mentale prosesser. Det vil si at vi følger personenes springende tanker, fylt av avbrudd, innfall og private assosiasjoner. Dette kan gjøre lesingen til en utfordring, men Virginia Woolf er lettlest i forhold til Joyce og hans Ulysses. Scenene i Mrs. Dalloway veksler mellom det som foregår i forskjellige personers hoder på ulike steder i London sentrum. Overgangene kan være mer eller mindre åpenbare. Ved ett tilfelle går vi over fra den ene til den andre ved at de observerer det samme flyet på himmelen.

Parallellen til Joyce ligger også i det faktum at både Ulysses og Mrs. Dalloway har en handling som strekker seg over én dag. Men der Joyce så seg nødt til å fylle 7-800 sider, nøyer Virginia Woolf seg med snaue to hundre.

Handlingen
«Mrs. Dalloway said she would buy the flowers herself.» Slik lyder den berømte første setningen i romanen. Skal man tolke noe ut av dette, blir det vel først og fremst å sette fokus på en kvinne som handler, som er aktiv, som tar avgjørelser (slik Woolf selv til syvende og sist tok avgjørelsen om å ta sitt eget liv). Den amerikanske dramatikeren Edward Albee brukte navnet hennes i tittelen på sitt mest kjente skuespill, Who’s Afraid of Virginia Woolf (nylig oppsatt i Oslo med Anne Krigsvoll og Dennis Storhøi i hovedrollene, men også denne filmatisert, med Elizabeth Taylor og Richard Burton), en tittel som peker på frykten ved å se på tilværelsen uten illusjoner.

Clarissa Dalloway er en middelaldrende, upper-class sosietetskvinne som skal arrangere selskap. Vi blir med på hennes vandring gjennom Londons gater, som også er en vandring gjennom hennes fortid og hennes forhold til sine nærmeste. På vei gjennom byen krysser hun andre skjebner på sin ferd. Vi treffer Septimus Warren Smith, krigsveteran med store psykiske problemer etter innsatsen i felten. Legen sier at det ikke feiler ham noe, men han hører stemmer, kommuniserer med falne kamerater og får instrukser fra en annen virkelighet. Vi treffer Peter Walsh, Clarissas avviste beiler fra 30 år siden, som representerer en alternativ tilværelse uten overfladiskheten og tomheten hun lever i sammen med sin vellykkede ektemann, Richard, og datteren deres, Elisabeth.

Tematikk
Mye kan sies om tematikk i denne romanen. Mer enn noe annet føler jeg at boken handler om kjønn og forgjengelighet. Samtidig som Clarissa gleder seg over sitt sosialt aktive liv, finnes en underliggende smerte over at alt er tilfeldig, alt er forgjengelig, tiden går ubønnhørlig, alt skal bli borte. Det eneste vi sitter igjen med, er øyeblikket. Og kunsten å bruke øyeblikket og gjøre det til noe vesentlig og betydningsfullt er sterkt feminin. Det maskuline er å tenke framover, se de store linjene, planlegge, men i denne verden er denslags nytteløst. Det er relasjonene mellom mennesker som betyr noe, det å få til kommunikasjon og kunst som gir noe her og nå, som oppleves som noe vesentlig og viktig. Men livet er i stadig forandring, opplevelser varer ikke, og det gjør heller ikke ens ettermæle, derfor vil livet alltid preges av en mollstemning. Man kan oppleve et øyeblikks oppstemt beruselse gjennom det vakre, og også gjennom kjærligheten, men til syvende og sist lever vi alle atskilt i hver vår virkelighet, og kan aldri virkelig nå inn til hverandre.

Denne tematikken tas opp igjen i enda større grad i Woolfs roman To the Lighthouse, som også kan anbefales på det varmeste, men som kanskje er enda litt vanskeligere å følge gjennom kryssende bevissthetsstrømmer. Boken er filmatisert, med en purung Kenneth Brannagh, men det er vel heller tvilsomt om du finner den i videosjappa på hjørnet. Der finner du imidlertid The Hours (hvis den ikke er utlånt).

23. mai 2003

Lindgren (c) 2018