Sannhet en umulighet

André Brinks: Devil's Valley

Bokanmeldelse publisert i Klassekampen, 13. april 1999.

André Brink er en sørafrikaner med årelang fartstid som etablert forfatter i verdenssammenheng. Forfatterskapet hans har hele tiden vært tett knyttet opp til landet han bor i og den problematikken landet så lenge har vært plaget med. Han har skrevet om menneskeskjebner og situasjoner både før og under Apartheid, og hvordan landets særegne historie har preget samfunnet. På mange måter har han vært "a writer with a cause".

Tomt for drivstoff?
Nå har situasjonen i hjemlandet hans endret seg dramatisk, i alle fall formelt. Om samfunnsforholdene totalt sett er blitt dramatisk forbedret, er det vanskelig å uttale seg om, men at situasjonen er en annen enn for ganske få år siden, er helt på det rene. I den forbindelse er det med en viss spenning man følger Brinks utvikling som forfatter. Han deler skjebne med mange andre forfattere som oppdager at drivstoffet for deres kunstneriske aktivitet tar slutt. Hva skal man skrive om nå? Er målet nådd og misjonen fullendt?

Han har rukket å skrive tre romaner etter at Apartheid ble avskaffet: Tvert imot; Bilder i sand; og Devil's Valley – Djeveldalen – som kommer på norsk på Aschehoug denne uka. Alle disse romanene tar opp i seg møtet mellom europeisk og afrikansk kultur. De tar for seg hvordan boere og hottentotter har påvirket hverandre, og kanskje først og fremst hvordan boerne er blitt formet og påvirket av ur-afrikansk kultur og natur.

Puslespill
Devil's Valley handler om en nokså rufsete og mislykket hvit journalist som har lidd nederlag på alle fronter. Han ble ikke den store historikeren han en gang drømte om å bli, han har mislyktes som far og ektemann, og latt alle sjanser til å gjøre karriere som journalist gå fra seg. Dessuten drikker og banner han litt for mye. Men han har en drøm om å skrive virkelig historie, dvs. trenge inn på et område ingen før har dekket: et isolert og uberørt lite samfunn av kalvinister som bor i et uframkommelig dalføre med navnet Devil's Valley.

Han har en uke på seg, og denne uken blir fylt av merkelige opplevelser og et innblikk i et samfunn som har fått utvikle seg tilnærmelsesvis uforstyrret siden 1700-tallet. Han får del i mytene som har oppstått om forfedrene, det barske gudsbildet og resultatet av den store grad av innavl som har vært nødvendig for å holde befolkningstallet oppe. Han søker sannhet, men det han finner, er historier. Det han også oppdager, er at samfunnet på mange måter er blitt en syntese av patriarkalsk, streng religion, urafrikanske myter og kvinneskjebner. Som i så mange av Brinks bøker blir konklusjonen at sannhet er en umulighet; man må danne seg et bilde av sannheten gjennom å sette sammen fragmenter og løse tråder, som i et puslespill der ingen av brikkene riktig vil passe.

En verden av ekstremer
Hva er det så Brink vil med denne boken? Øse av sin kunnskap om Sør-Afrikas historie? Kanalisere sitt fortellertalent inn i en slags magisk realisme á la Marquez eller Ben Okri? Jeg tror han vil mer enn det. Gjennom fortellingen om et lite, barskt, til tider perverst samfunn, vil han trekke en parallell til dagens Sør-Afrika. Han vil vise hvordan det går når et samfunn får isolere seg og lage sine egne lover og regler, til dels basert på umenneskelige idealer, hykleri og troen på at man er Guds utvalgte.

Samtidig peker han på at det selv i dette lille samfunnet, som har 'renhet' som ideal og holder alle utenforstående på avstand, har sneket seg inn afrikanske myter og tolkninger av historien. De hvite er blitt 'afrikanske', selv kanskje uten å ville det. De er blitt en del av naturen og landskapet, og de kan ikke unnfly sin fortid og fedrenes synder. "And what lies at the root of it all is not this one's crime or that one's sin, but the involvement of a whole community." Dette kan saktens tolkes som et forsvar for Sannhetskommisjonen. Men i Devil's Valley går det så langt at naturen tar sin hevn, ser det ut til.

Brink har skrevet en fengslende roman, og han har en måte å skrive på som alltid engasjerer. Han har en tendens til å beskrive ekstreme situasjoner på en måte som tenderer mot det klisjéaktige, men det fungerer innefor den verden han skaper. Dette er en verden av ekstremer, av krefter som virker mot hverandre, og Brink er ikke redd for å nevne ting ved dets rette navn, selv om det til tider kan få et litt melodramatisk skjær over seg. Det later i alle fall til at Brink fremdeles kan bruke situasjoner og historier fra sitt eget samfunn til å si noe om mellommenneskelige forhold.

Lindgren (c) 2018