Mannen, historien og kunsten

André Philippus Brink

Bokvennen

Publisert i Bokvennen 3/1997

Når man først begynner å se nærmere på sørafrikansk litteratur, viser det seg fort at det ikke er langt mellom høydepunktene. Nå skal ikke dette være en gjennomgåelse av sørafrikansk litteratur generelt, men det er fristende å nevne noen av de mest betydelige forfatterne. Den mest åpenbare er naturligvis nobelprisvinneren Nadine Gordimer, som skulle være godt kjent for de aller fleste. En forfatter av stort format, men som kanskje har stjålet en del oppmerksomhet fra noen av sine landsmenn. Wilbur Smith må nevnes, ikke som en betydningsfull forfatter, men som betydelig i form av store opplagstall. Alan Paton er også en forfatter mange kjenner, særlig gjennom boken Gråt mitt elskede land. Forfatteren Breyten Breytenbach opplevde gjennom sitt valg av kone å bli avstengt fra muligheten til å vende tilbake til hjemlandet, hvilket har ført til en tilværelse som eksilforfatter. J.M. Coetzee er en forfatter som eksperimenterer med postmoderne virkemidler og problemområder, så som kommunikasjon og virkelighetsoppfatning. En som på en svært direkte måte tar opp og skildrer raseskilleproblematikk er dramatikeren Athol Fugard.

Som en del av dette litterære mangfoldet finner vi altså forfatteren André Brink (1935-). I et land som Sør-Afrika, med en slik fortid og historie bak seg, er det vanskelig å tenke seg kunstnerisk aktivitet uten et kraftig politisk tilsnitt. Og André Brink har aldri vært i tvil om at forfatteren har en oppgave, en plikt. "Et grunnleggende engasjement i globale problemer er det eneste som kan få forfatteren til å gi seg til å skrive" (André Brink, Writing in a State of Siege: Essays on Politics and Literature (Summit Books: New York, 1983), s. 47. Dette og senere sitater fra denne boken er oversatt av meg). Et sitat som dette viser ikke bare Brinks syn på forfatterrollen, men det sier også noe om at han har et svært vidt syn på hva som har politiske implikasjoner, hvilke ingredienser som inngår i en politisk situasjon, hva politikken bør ta hensyn til. Et annet sted hevder han at "det er forfatterens plikt å trenge gjennom overflaten, stille farlige spørsmål, avdekke sannheter som angår menneskets eksistens" (Writing, s. 38). Med den kjennskap vi har til Sør-Afrikas historie, både den nære og den fjerne, er det ikke vanskelig å se at en slik holdning får konsekvenser når den settes ut i livet i et samfunn preget av moralske og politiske paradokser.

Hva er så Sør-Afrikas historie? Før 1652 var denne delen av det afrikanske kontinent nokså grisgrendt. Hvite nasjonalister snakker om at afrikanske stammer og de første hvite settlerne nådde sørspissen noenlunde samtidig, og det er nok ikke så langt fra sannheten. Men her er nok snakk om mengdeforhold. Det er mulig at stammefolk i store antall inntok sørspissen på samme tid som europeerne, men det er ingen tvil om at det bodde mennesker i Sør-Afrika da den første hvite mann gikk i land ved Kapp det gode håp.

Den første hvite mann gikk altså i land i 1652, han var hollender og representerte det nederlandske Ostindiaselskapet. Dette hadde ingen ting med kolonisering å gjøre, man hadde ingen planer om noen permanent bosetning, snarere en midlertidig suppestasjon for handelsfartøyer på vei mot Asia. Dette var jo før Suezkanalen ble gravd ut, slik at turen rundt Afrika kunne bli lang og man slapp raskt opp for niste (Dette kan man lese mer om i Allister Sparks ypperlige bok, The Mind of South Africa: The Story of the Rise and Fall of Apartheid (Mandarin: London, 1991).

Nå falt det seg likevel slik at noen av handelsmennene slo rot i dette nye landet. På overraskende kort tid utviklet de nye innbyggerne en kjærlighet til landet og begynte å betrakte alle "nyankomne", hollendere inkludert, som fremmede, som utlendinger. Ifølge Brink var det fire store hendelser i tiden som fulgte som skulle bidra til å forme den nasjonale bevissthet slik vi finner den i dag:

1. En samlet motstand av hollandske kolonister og nylig ankomne franske hugenotter mot den tyranniske guvernøren Willem Adriaan van der Stel. Her peker Brink på flere konsekvenser. For det første får vi en sammensmelting med de hollandske dialektene, og dermed grunnlaget for det nye språket afrikaans. For det andre får vi det første beviset på en nasjonal bevissthet gjennom utsagnet til en syttenårig opprører: "Jeg nekter å dra. Jeg er afrikander, og selv om myndighetene slår meg ihjel eller setter meg i fengsel vil jeg ikke, og kan jeg ikke, bringes til taushet" (Writing, s. 1-5). Dette utsagnet vitner om en nasjonal identitet som begynner å ta form. Etter hvert var det da også tre ting som skulle komme til å binde et nytt folk sammen: landet, språket og Bibelen.
2. Britenes ankomst. Først en okkupasjon i 1795, deretter permanent kolonisering i 1806. Dette ble naturligvis en utfordring for en gruppe mennesker som allerede var begynt å betrakte seg selv som en nasjon. Og som kjent er det ikke mye som styrker samholdet og engasjementet i større grad enn en felles fiende. To konsekvenser kan spores: for det første er dette foranledningen til Det store trekket, hvor tusenvis av afrikandere forlot kysten og dro innover i landet for å finne Det lovede land. Dette førte til større samhold i forhold til nasjonalitet og opprørstrang i forhold til "fienden", men også intern splid og individualisme.
3. Krigen mellom boere og engelskmenn (1899-1902), foranlediget av gull- og diamantfunn i det indre av Sør-Afrika i 1860-årene. Dette var enda en alvorlig hendelse som førte til tettere samhold og større nasjonalfølelse blant afrikandere. Brink skriver: "Krigen mellom boere og engelskmenn (...), britenes anstrengelser for å utslette afrikaans som språk, samt forsøket på å anglifisere den sørafrikanske levemåte framprovoserte en reaksjon som skulle sørge for at den afrikandske identitet for alvor fikk fotfeste" (Writing, s. 16).
4. Nasjonalistpartiets valgseier i 1948 og innføringen av Apartheid.

Brink, som gjennom sin romanproduksjon har tilkjennegitt en betydelig sans for paradokser, leser også paradokser inn i sin historieoppfatning. Vi ser hvordan den afrikandske identitet nærmest er avhengig av ytre motstand for sin framvekst. Han hevder videre at afrikanderne som folk preges mer av uenighet og indre strid enn av samhold og fellesskapsfølelse. Til slutt trekker han fram det han oppfatter som to viktige sider ved afrikandsk identitet, en positiv og en negativ, typisk nok: den positive er afrikandernes stadige utforskning av og identifisering med Afrika; den negative er afrikandernes motstand, med Guds hjelp, mot alle utenforstående.

Brink faller på denne måten mellom to stoler. På den ene siden fordømmer han afrikanderne for deres intoleranse og mangel på medmenneskelighet, på den andre siden er han selv afrikander og nærer stor kjærlighet først og fremst til det afrikanske kontinent og den delen av det han tross alt bor i. Som boer (afrikander) havner Brink i en klemme med denne holdningen. Når Nadine Gordimer kritiserer Apartheid med sine romaner og noveller, lar ikke sørafrikanerne seg dupere. Hun er jo brite. Hun er til og med jøde. Hun vet ikke hva hun snakker om, hun er ikke en av dem. Når Brink kommer med sin kritikk derimot, blir han beskyldt for å tisse i eget reir, han svikter sitt folk, han er en forræder.

Dette har også ført til noe som ikke alt for lenge har vært et nokså fremmed begrep her i landet, nemlig sensur. For den moderne europeer er utstrakt bruk av sensur noe som kjennetegner regimer vi oppfatter som udemokratiske og kritikkverdige, kanskje først og fremst kommunistiske regimer. I Sør-Afrika har sensur vært et hyppig benyttet tiltak mot kritiske røster, og den har særlig rammet boere (selv om Nadine Gordimer også er blitt sensurert). Sensur er også noe paradoksalt. Brink skriver: "Når sammensvergelsen av løgner som omgir meg krever at jeg skal holde tilbake det ene sannhetens ord jeg har fått, da blir det ene ordet til et ord jeg ønsker å bruke framfor alle andre" (Writing, s. 165).

Hvis vi ser litt på Brinks tidlige år, finner vi en hendelse han selv peker på som betydningsfull, både personlig og som forfatter, en slags oppvåkning. Han reiste til Paris som en ung og relativt uopplyst mann når det gjelder situasjonen i hans eget land. Han skulle studere litteratur, og hendelsen det er snakk om omtaler han på denne måten: "Jeg ble født på en benk i Luxembourgparken tidlig på vårparten i 1960" (Writing, s. 29).

I løpet av ett år hadde han nok avstand til hjemlandet, ristet av seg en klam, kalvinistisk kristendom og blitt trygg nok på seg selv til å se realitetene i øynene. Han dro til Paris igjen i 1967, med planer om å bli.

Her kommer nok en vanskelig avgjørelse. Skulle han "svikte" hjemlandet og rømme fra problemene, eller skulle han reise tilbake for å gjøre en innsats der hvor han følte han hørte hjemme? Flere ting spilte inn på dette tidspunktet. Studentopprør, Camus, eksistensialisme i tillegg til en stor, om enn motsetningsfylt, fedrelandskjærlighet. Følgene av overveielsene ble at han vendte hjem, med ambisjoner om å gjøre noe, spille en rolle.

Sjansen kom med en litterær bevegelse kalt the Sestigers (60-tallistene). Denne bevegelsen ville skape et nytt formspråk innenfor sørafrikansk litteratur. Bevegelsen var apolitisk, men gjennom sitt valg av stoff og uttrykksmåte kom de raskt på kollisjonskurs med tradisjonelle afrikandske verdier. Målet var å beskrive alle sider ved den menneskelige tilværelse så ærlig som mulig, sette ord på alt. Et ikke uvanlig tema var seksuelle forbindelser mellom svart og hvit. Med boernes strenge religiøse og rasistiske tradisjoner, fikk bevegelsen raskt politiske implikasjoner. Det tok heller ikke lang tid før bevegelsen ga uttrykk for et mer eksplisitt politisk budskap.

Dette viste seg å bli en fruktbar tid for sørafrikansk litteratur, hvilket resulterte i hyppig bruk av sensur. Bevegelsen hadde også et språklig mål, nemlig å ta tilbake afrikaans som litterært språk. Mange hadde en følelse av at afrikaans var blitt ensbetydende med Apartheid. Nå ville man kreve språket tilbake og frigjøre det fra den politiske situasjon. Resultatet av dette for Brinks del er at han har skrevet mange av bøkene sine på afrikaans, for så å oversette dem til engelsk. Brink har oversatt mange utenlandske romaner til afrikaans.

Når vi ser på Brinks forfatterskap, er det nærliggende å dele romanene hans inn i historiske romaner og samtidsromaner. Han debuterte i 1963 med romanen The Ambassador (Ambassadøren), som tar for seg livet rundt den sørafrikanske ambassaden i Paris (dette stemmer ikke helt. Romanen Dowry for Life kom ut i 1962, men finnes bare på afrikaans). Her er ikke raseskilleproblematikken tatt opp i nevneverdig grad, det dreier seg om kjærlighet, løsaktige forbindelser, havarerte ekteskap og moralske anfektelser. Alt sammen utspiller seg med en politisk situasjon som bakgrunnskulisse. Allerede her aner vi det som er blitt Brinks varemerke, hans litterære metode, nemlig måten han veksler på å legge synsvinkelen til de forskjellige romanpersonene på. Denne teknikken fungerer som en slags hegelsk dialektikk, der leserens samlede inntrykk bygger på flere vinkler enn den tradisjonelles romanens ene hovedperson.

Den neste romanen, Looking on Darkness (Kennis van die aand, ikke oversatt til norsk), er på mange måter en milepæl når det gjelder litterær virksomhet under Apartheid (ifølge The Reader's Companion to Twentieth Century Writers kom det ut en roman før denne, Orgy. Undertegnede har ikke sett eller hørt denne omtalt noe annet sted). For det første er denne romanen blant de første som ble bannlyst. For det andre er dette en roman hvor synsvinkelen helt og holdent ligger hos en svart mann. Beskrivelsen av ham og hans opplevelser, både i Sør-Afrika og i England, er en direkte kritikk og blottlegging av Apartheid i praksis. Denne romanen var bannlyst til 1982, ikke på grunn av innholdet, men på grunn av manglende litterær kvalitet...

Romanen som fulgte er nok den som for mange er blitt stående som et høydepunkt i karrieren til Brink. Romanen heter An Instant in the Wind ('n Oornblik in die wind, Gribbenes land) og er lagt til 1700-tallet. En hvit kvinne er gått seg vill i jungelen og blir, gjennom en lang vandring, ført tilbake til sivilisasjonen av en rømt slave. Dette er en setting som åpner for utstrakt symbolbruk og mangslungne tolkninger. Skapelsesberetningen er en nærliggende allusjon, og selve historien sier noe om veien å gå for Sør-Afrika, samtidig som det understrekes at veien er lang og at den innebærer lidelse for alle parter.

I 1978 gikk Brink et steg videre når det gjelder framstillingsform og valg av vinkling. I Rumours of Rain (Gerugte van reen, Utsikt til regn) ligger synsvinkelen hos en rik, ureflektert, hvit forretningsmann. Gjennom hans rekapitulering av sin livshistorie får vi ta del i en slags hvermansens tanker omkring sitt eget samfunn og sin egen sosiale posisjon. Likevel klarer Brink å framstille tankene forretningsmannen gjør seg som troverdige, til dels forståelige, selv om det aldri er noen tvil om at han er på feil spor. Mot slutten kan det vel også anes en viss endring i tankemønsteret til den hjernevaskede sørafrikaneren.

Måten Brink skriver på gjør ham godt egnet til filmatisering. Han er nøye på å beskrive miljøet handlingen finner sted i, han gjør ofte bruk av et relativt stort persongalleri med vidt forskjellige karakterer, og han gjør i stor grad bruk av dialog. Så ble da også Brinks neste roman A Dry White Season ('n Droe wit seisoen, Hvit tørketid) filmatisert. Denne boken kom ut i 1979 og tar for seg en hvit manns bestrebelser på å finne ut hva som er skjedd med sønnen til en svart mann. Den ble bannlyst fordi handlingen til forveksling lignet på en hendelse som fant sted i 1976-77, nemlig fengslingen og mordet på den svarte aktivisten Steven Biko, et mord som i disse dager er blitt oppklart og brakt på det rene (om noen noengang var i tvil om hva som hadde skjedd).

Hvis man kan snakke om et hovedverk i Brinks forfatterskap (vi får kalle det et foreløpig hovedverk, mannen skriver jo i aller høyeste grad fortsatt), ville det være naturlig å trekke fram romanen som kom i 1982, A Chain of Voices (Houd-den-bek, En lenke av stemmer). Her har Brink flettet sammen alle sin litterære kjennemerker for å fortelle en rystende historie om et slaveopprør lagt til 1825. Historien bygger på en faktisk hendelse. Her benytter Brink seg til fulle av teknikken med å legge synsvinkelen til vidt forkjellige personer – slave som herre, svart som hvit, mann som kvinne, evneveik som evnerik, barn som voksen. Brink gjør også bruk av et annet kraftig virkemiddel, nemlig det å avsløre slutten på historien helt i begynnelsen av romanen. Dette er et sterkt virkemiddel, fordi det ødelegger for det som kunne blitt en thriller av det mer "tradisjonelle" formatet og setter fokus på helt andre ting; spenningen er på et helt annet plan enn det som har å gjøre med hvordan det går til slutt.

Brink har et prosjekt med denne romanen. Han prøver å finne en metode for å komme nærmest mulig sannheten, eller snarere, han forsøker å undersøke om det i det hele tatt er mulig å komme fram til en objektiv sannhet. Den objektive sannhet, tolkningen av det som skjer, menneskers handlinger, historiens forløp, kan bare finnes ved å sette sammen alle de individuelle og subjektive sannheter som inngår i denne sammenhengen. Det som er sant for meg, er ikke nødvendigvis sant for deg, og omvendt. Her kan vi virkelig snakke om en dialektikk, en sammenstilling av virkelighetsoppfatninger, som munner ut i et svært komplekst bilde av vidt forskjellige menneskers skjebne.

Tilbake til nåtid kommer vi med Brinks neste roman, The Wall of the Plague (Pestens mur). Her dreier det seg i grove trekk om forskjellige syn på rasisme, samt kvalene mange eksil-sørafrikanere lider under når de har "valgt" å forlate sitt hjemland. Boken er inspirert av Camus' Pesten, og bruker Svartedauden som et symbol på det moralske og politiske forfallet som brer om seg i moderlandet. Handlingen er lagt til Sør-Frankrike og et ledemotiv i boken er van Gogh og hans skjebne.

I States of Emergency (Unntakstilstander) eksperimenterer Brink videre på formplanet. Historien i denne romanen er en nokså komplisert sammenfletting av "virkelighet" og fortelling, av selvbiografisk materiale og fiksjon i fiksjonen. Meningen er ikke å skape en intellektuell gjettelek eller gåte for leseren, det er snarere slik at jo mer forvirret man blir, jo sterkere blir leseropplevelsen. Her er det snakk om forholdet mellom politikk og kjærlighet, mellom fantasi og virkelighet, mellom leser og forfatter. Alt i alt en roman som er typisk Brink på innholdssiden, men som er noe helt nytt når det gjelder form og framstilling.

Etter en slik formmessig eksperimentering måtte Brinks neste roman bli mer tradisjonell, og denne gang var den også brennaktuell: An Act of Terror: Or the Crayfish Get Used to It (En terrorhandling: eller krepsen venner seg til det). Vi er på slutten av Apartheid, og de siste krampetrekningene gjør tilstanden verre enn noensinne. Kontroll, sensur, undertrykkelse, konfrontasjoner – Sør-Afrika er et inferno.

Brink, som gjennom hele sitt forfatterskap har gjennomført en dialektisk metode, et forsøk på å trenge inn til sannheten, noe som forutsetter at man setter seg inn i forstår alle sider ved konfliktene, gir med denne mursteinen av en roman opp alle gode forsetter om forening og forsoning. I det ytre dreier romanen seg om et attentatforsøk på den sørafrikanske presidenten, mens den på et mer indre plan tar opp problematikk knyttet til bruk av terrorvirksomhet som middel mot et uakseptabelt regime når alt annet har vist seg nytteløst. En ujevn roman, særdeles spennende, men blant kritikerne har den blitt oppfattet som noe klisjépreget. Denne romanen inneholder, på samme måte som Looking on Darkness, en liten roman i romanen, dvs. slektshistorien til hovedpersonen.

Brinks neste bok, The First Life of Adamastor (ikke oversatt til norsk), representerer noe nytt. Dette er en svært kort roman, som forsøker å forestille seg hvordan de innfødte oppfattet ilandstigningen av de første hvite på Kapp det gode håp. Leseren blir med dette trukket inn i en helt annen kultur, en helt annen virkelighetsoppfatning. Brink tar altså her det siste skrittet når det gjelder bruk av synsvinkel. I sin første bok la han den til en mannlig, hvit sørafrikaner. Senere har han lagt den til en hvit kvinne, så til en svart mann, deretter til en svart kvinne – nå altså til en utdødd urinnvåner. Vi ser verden gjennom øynene til en khoikhoin, det kolonistene kalte hottentotter. I et introduksjonskapittel redegjør Brink for prosjektet sitt: "[s]ett at det fantes en Adamastor (mytologisk kjempeskikkelse sterkt forbundet med Kapp-området, både når det gjelder opprinnelsen til den geografiske topografi og urinnvånerne), en inspirasjonskilde for Camoens (portugisisk 1500-tallspoet) fantasifulle historie; og sett at denne opprinnelige skapningen, ånd eller hva han enn kan ha vært, overlevde opp gjennom århundrene, gjennom en rekke vidt forskjellige guddommelig manifestasjoner, for å kunne fortsett overoppsynet med Stormenes Kapp; hvordan ville han se tilbake, med ståsted mot slutten av det tyvende århundre, på dette første møtet?" (s.7).

Apartheid er historie, Mandela er president, og hva skal André Brink skrive om nå? Med romanen On the Contrary (Tvert imot) tar Brink opp tråden fra The First Life. Hovedpersonen er Estienne Barbier, en røver og en tusenkunstner av en kolonist, nisse på lasset, og han gir oss sin historie. En fargerik person og en fargerik forteller. Faktisk så fargerik at det legges opp til at man ikke skal tro alt han sier. Han gir oss til og med alternative versjoner av hendelser han har vært med på. Men selv om Estienne er hvit europeer, trekkes han inn i et slags "urafrikansk" verdensbilde, og det er dette, i tillegg til nærheten i tid, som gjør at romanen minner om The First Life. En fascinerende historie, men kanskje ikke så tematisk poengtert som vi er blitt vant til fra Brink.

Brinks siste [sic] roman, Imaginings of Sand (Bilder i sand), er av mange blitt sett på som hans punktum når det gjelder tematikk. En samtidsroman, men med en historisk opprulling via en bestemor på dødsleiet som samler mange av trådene fra Brinks forfatterskap. Historie, politisk aktivisme, seksuelle forhold mellom svart og hvit, ekteskapelige problemer, barnas situasjon, mytologisk/magisk realisme – alt finner sin plass i en særdeles frodig fortellerstil som på mange måter oppsummerer et forfatterskap og et lands historie. Igjen berører Brink temaet om flukt eller ansvarstagen, og igjen faller han ned på sistnevnte. Og for de av oss som ser dystert på framtiden for dette fargerike landet, kan det være trøst og håp å hente hos Brink, som jo tross alt har levd og virket midt i kaoset i så mange år, og paradoksalt nok klart å hente ut kreativitet og skjønnhet selv når det tordnet som verst. Kriger og konflikter skaper svært ofte god kunst, det har vi mange eksempler på, men la oss håpe at Brink klarer å skrive også uten statlig terror og vold rundt seg.

Lindgren (c) 2018