Kvinner, kvinner, kvinner…

Det ropes høyt og skingrende fra mange hold for tiden. Særlig er det kvinner som roper – eller hyler, som jo er deres måte å få oppmerksomhet på. Vi menn hever ganske enkelt røsten, med autoritet, tyngde og kraft. Kaller en spade for en spade og forteller rolig hvor skapet skal stå. Men kvinnene, de hyler altså, gjerne hysterisk, eventuelt maser eller bæljer.

Hva er det så det bæljes om nå? Jo, kvinnfolka skriker og bærer seg fordi de ikke får være med i styre og stell, og fordi de ikke får lederstillinger. Det sutres, klages og vræles. Det gamle trikset med å nekte å spise ser ikke ut til å ha hatt ønsket virkning. Overdreven bruk av sminke og kreative gevanter har åpenbart heller ikke ført fram. Kvinnelist og intuisjon kan også fortone seg overvurdert. Vi gutta begynner å bli garva nå, vi kjenner lusa på gangen. Vi er jo ikke dumme, heller.

Og er det egentlig så ille som de vil ha det til? Selv har jeg både kvinnelig mellomleder og toppleder. Førstnevnte banner riktignok som en mann så det lyser, mens sistnevnte ler som en mann så det runger i korridorene. Men kvinner er de åkke som, det er et ubestridelig faktum. Men fornøyde er kvinner altså ikke, og det blir de vel heller aldri, ser det ut til.

Det spørs vel om ikke kvinnene må legge en ny slagplan. De kunne jo la seg inspirere av den greske komediedikteren Aristofanes (mann, selvfølgelig) og hans stykke, Lysistrata. Stykket går i korthet ut på at kvinnene nekter å ha sex med mennene sine før de slutter å krige. Tidligere har jo kvinner forsøkt å ligge seg til toppstillingene, nå kan de snu på flisa. Total avholdenhet fram til styrerommene eller lederposisjonene. Dette er kanskje et språk vi mannfolk forstår. Vi er jo ikke dumme heller. Eller…?


Lindgren (c) 2018