Hvorfor kommunisere meningsfullt når man kan korte seg i fatthet?

Vi er alle språkbrukere og har våre særegne måter å bruke språket på. Selv liker jeg å stotre og stamme når jeg snakker, i halve setninger ispedd et utall ”eh” og ”ikke sant?”. Men når jeg skriver, vil jeg helst uttrykke meg i fullstendige setninger, variere ordvalget og forsøke å pakke budskapet inn i lett forståelige, kommuniserende og forhåpentligvis relativt elegante og grammatikalsk korrekte formuleringer.

Her er jeg altså på kollisjonskurs med Aetats språkstrategi. Aetat har åpenbart et større fokus på miljøhensyn, papirbesparelse og effektiv kommunikasjon, og har systematisk gått inn for å skjære ned på bokstavantallet i alle sammenhenger.

Her en morgen skulle jeg sette meg ned og virkelig KOSe meg med intranettet. Det er jo alltid STAS. Jeg SATSet på intuisjonen og VALSet inn både her og der for å STYRKe meg litt før en hard arbeidsøkt. KATastrofer er det nok av ellers i media, med nARKotikAMOrd og varierende grad av EU-RESpekt. Nei, det er tryggere å få seg et åndelig LØFT i vår egen skjermede sandkasse. Før kunne man jo legge seg litt på SOFAen, forutsatt at man var NYKter. Og med tanke på RLK er det vel best å holde seg TOTALt på matta, uten kOSKenkorva, Ser forresten at IFF er blitt til Aetat Intro. Ah, så oppklarende! Så megAINFOrmativt, liksom.

Et tips til Aetats avdeling for ord og uttrykk er å ta steget videre og begynne med å sløyfe vokalene også. Dt r nmlig fllt mlig skjnne innhldt slv m vkln r brte. Tnk s m ppr v kn spr p dt!

D gjnstr dt br å nsk ll n rktg gd jl g t gdt ntt r!


Lindgren (c) 2018