Brageprisen 2005?

Det nye bokåret er over oss, og alskens litterære lekkerbiskener frister fra alle kanter, med glinsende omslag og glinsende prislapper. Da er det godt å vite at de beste tingene i livet er gratis, slik tilfellet er med vår lokale litterære begivenhet: Mål- og strateginotatet 2005. Vi er i den lykkelige situasjon at vi ikke behøver å kaste bort husholdningsbudsjettet på tykke bestselgere som ingen likevel husker at de har lest når filmversjonen kommer utpå høsten Vi vil ha en god historie, glitrende komponert og formulert, uten unødvendig påkostet innbinding og markedsføring og annen hype.

Men hvilken sjanger tilhører årets utgivelse? Lesere sitter alltid med sjangerforventninger, og lesingen kan gå på tverke dersom forventningene ikke innfris. Snakker vi om en krim, eller thriller? Bør vi spare den til påskefjellet? Må vi innstille oss på neglebiting og tenners gnidsel? Eller er det en farse eller komedie? Bør vi ta på oss nyrebelte for å unngå at vi ler på oss brokk? Kanskje er det, når alt kommer til alt, en dannelsesroman?

Etter en grundig gjennomgang den fullstendige teksten (ikke pocket-utgaven du finner i dette bladet), mener jeg at utgivelsen heller i retning av et såkalt dokudrama. Innholdet har utvilsomt visse berøringspunkter med den virkelig verden, men er på elegant viss satt inn i en mytisk ramme av mer virkelighetsfjerne innslag, der spenningen stiger etter hvert som de tematiske elementene knyttes sammen i stadig nye forbindelser. Det er som om språket søker ut over og bakenfor innholdet, slik at leseren på forunderlig vis blir sittende igjen med en innsikt han/hun trodde lå innenfor fatteevne.

Utrolig hva som ligger utenfor fatteevne, i grunnen, når man får det presentert på den rette måten?


Lindgren (c) 2018