Kan man lære å lese?

Eller: litteraturens plass i norskundervisningen

Publisert i Norsklæreren, 1/99

Som lærer i den videregående skole, og i alle andre skoleslag for den saks skyld, kommer man stadig opp i didaktiske/pedagogiske problemer/utfordringer. Man skal formidle, lære bort, inspirere, motivere og oppdra unge mennesker med svært forskjellig bakgrunn og ballast. Dette er på ingen måte en oppsiktsvekkende påstand; læreryrket skal befatte seg med didaktikk og læring. Norsklærere er intet unntak i så måte. Her har man en kulturarv å ivareta, i tillegg til alt det andre som faller inn under norskfaget (mer og mer, ettersom elevene i stadig mindre grad stiller med noen form for kulturell utrustning i vid forstand. Noen har til og med et akutt behov for grunnleggende kunnskaper i sosial adferd). Bare sjelden har man anledning til som norsklærer å dvele ved filosofiske/kulturelle betraktninger av det mer grunnleggende slaget. Dette gjelder ikke minst spørsmålet om litteraturens verdi og berettigelse som del av allmennutdanningen. Hva er det som gjør litteratur til en selvfølgelig del av norskfaget?

Det første man kan gripe fatt i, er at lesing stimulerer til skriving. Lesing utvider ordforrådet, forbedrer leserens forståelse for idiomatikk og setningsbygging, og til en viss grad kan den også virke veiledende i forhold til formelle krav når det gjelder tegnsetting, avsnittsinndeling, o.l. Vi har altså her en rent praktisk rettferdiggjøring av litteraturen.

Det neste, og som er det elever flest vil framheve, er underholdningsverdien. Man leser for å bli underholdt, for å fordrive tiden. Skjønnlitteratur er oppdiktet virkelighet, og siden man ikke klarer å se noen direkte forbindelse mellom fiksjon og virkelighet, er det underholdningsaspektet som blir stående som det mest sentrale. Det er kanskje dette som gjør at norskfaget, tross alt, er relativt godt likt av elevene. Man kommer jo borti en del morsomme historier, selv om man kanskje ikke alltid skjønner hvorfor man må lese dem.

Videre kan man, for de som er villig til å trenge litt dypere ned i materien, si at vi kan lære noe av litteraturen som går utover ren språkrøkt. Forfattere tar for seg emner man kan lære noe om, kanskje beskriver de en tid eller et samfunn som vi ellers ikke ville fått noen særlig kjennskap til. På denne måten blir forfattere en slags dokumentasjonsinstans, nærmest noe i retning av sakprosaforfattere som forteller om virkelighet på en mer eller mindre spiselig måte. Det kan være gøy å lese om andre kulturer sett gjennom øynene til en pussig hovedperson!

I neste omgang kan man kanskje si at diktning gir leseren anledning til å leve seg inn i, til å "oppleve", situasjoner og mennesker han/hun ellers aldri ville kommet borti. Man får sjansen til å se personer/situasjoner fra innsiden og på den måten kan leseren utvide sin horisont, dvs. oppleve ting man ellers ikke ville opplevd. Men litteraturen forblir diktning likevel, det dreier seg ikke om virkelighet og man utvider muligens sin forståelse av omverdenen på falske premisser.

Hvordan skal man gripe dette an? Hvordan skal en lærer komme seg ut av denne situasjonen og samtidig etterlate seg elever som har fått en følelse av at det å lese skjønnlitteratur har en egenverdi, at skjønnlitteratur er noe som bør være en viktig del av deres liv?

Mange har prøvd seg på dette. Og mange har endt opp med flere av argumentene for lesning som er listet opp over, men med følelsen av at det er noe ved litteraturen som har unnsluppet dem, at det var noe her som de ikke riktig klarte å sette ord på, formidle. Jeg vil prøve å sette ord på litteraturens verdi, utover nytteaspektet. Dette er et ambisiøst prosjekt, og mange har som sagt forsøkt, med større og mindre hell.

Jeg tror at for å vise litteraturens verdi, er man nødt til å revurdere skillet mellom fiksjon/virkelighet, sannhet/løgn. Dette er også blitt forsøkt tidligere, eksempelvis innenfor de litteraturteoretiske retningene som går under betegnelsen dekonstruksjon og poststrukturalisme. Men her gjelder det å ikke bli for ekstrem. Jeg tror den amerikanske moralfilosofen Martha C. Nussbaum er inne på noe sentralt når hun hevder at skjønnlitteraturen bør sees på som en viktig del av verdens samlede moralfilosofiske skrifter. Det vil si, ifølge Nussbaum, at skjønnlitteraturen kan belyse viktige sider av moralske spørsmål på en måte som utfyller de rent moralfilosofiske avhandlingene. Man kan teoretisere moralfilosofi, men skjønnlitteraturen viser moralfilosofi i praksis. Man kan legge ut om prinsipper for det gode liv, men skjønnlitteraturen kan by på eksempler. Det er på denne måten fiksjonen har betydning og får overføringsverdi til virkeligheten. Får vi høre en historie, hvilken rolle spiller det så om vi vet at den er sann eller ei, dersom den uttrykker noe som kan oppfattes som sentralt og viktig for vår tilværelse? dersom den formidler livserfaring filtrert gjennom Nussbaums "motto": finely aware and richly responsible? Jeg forsøker meg med en vid definisjon av "god" litteratur:

  • God litteratur er litteratur som forteller meg noe om hva det vil si å være menneske.

Det er ikke nødvendigvis hva vi kan lære av å lese som gjør lesningen verdifull, men det at vi møter noe vi kan kjenne oss igjen i, noe som utvider vår forståelse for oss selv og andre, gir oss anledning til å utvide vår toleranse og evne til empati. Og i det vi leser ligger det en moralsk forpliktelse til å ta det vi leser inn over oss, til å lese teksten vi har foran oss på tekstens egne premisser, hvilket vil si at vi ikke vurderer hvor sannsynlig det er at det ene eller det andre kunne ha skjedd, men at vi løfter inntrykket opp på et høyere refleksjonsnivå, der vi kan abstrahere og se sammenhenger – eller mangel på sammenhenger – som på en eller annen måte korresponderer med vår egen tilværelse.

I dette ligger det naturligvis også noen føringer i forhold til hva som kan oppfattes som god og dårlig litteratur. Definisjonen er likevel vid; det sier seg ikke selv at man ikke kan lese noe om hva det vil si å være menneske i for eksempel en kriminalroman eller en fantasy-trilogi. Men det er dette vi må fokusere på, det er dette som gjør det mer verdifullt å lese akkurat denne boken enn å se "Hotell Cæsar" på TV2. Vi må ikke være redde for å ta et standpunkt i forhold til hva slags litteratur som fortjener vår oppmerksomhet, vi må ikke være så redde for å støte elever fra oss at vi tillater et hvilket som helst særemne. Vi må ha såpass tiltro til elevene våre at vi tør å gi dem noe å bryne seg på. Videregående skole er ikke slutten på et langt obligatorisk løp som skal favne alle. Vi må kunne forvente at også nivået på norskundervisningen stiger og at det kan bli et vanskelig fag for noen, i likhet med matematikk, tysk og kjemi.

Men hvordan formidle litteratur til ungdom? Jeg vet ikke, men jeg tror kanskje litteratur er noe som må oppleves, snarere enn læres/teoretiseres. Derfor er det egentlig en fallitterklæring når norskfaget for tiden er blitt sekken man putter alt oppi som man ikke helt vet hvor man ellers skal plassere. Eksempler her er studieteknikk, læringsteori, holdningsskapende arbeid – alt sammen prisverdige og mer eller mindre viktige ting for ungdommens hverdag, men som stjeler tid fra litteraturformidling og litteraturforståelse, og som man kanskje også likevel ville fått med på kjøpet dersom man våget å satse mer på litteraturen. Jeg tror derfor at man bør ha et syn på litteraturens plass i norskundervisningen som innbefatter alle de argumentene jeg har listet opp over, men hvor det overordnede bør være litteraturens egenverdi. Spørsmålet blir da: Hvordan skal man utruste ungdom til å sette pris på en god roman? Jo, når man er kommet til videregående skole bør ungdom for det første være fortrolig med vår felleskristelige arv. Den ligger til grunn for mye av det vi leser, og er uavhengig av individuelle religiøse ståsteder. Dernest bør det framheves at det er litteraturen som er det sentrale i faget. En naturlig konsekvens av dette, er at man utsetter elevene for mye arbeid med tekst (gjerne mer fra verdenslitteraturen), dvs. bruker tid på litteratur, og det på bekostning av alt det andre norskfaget er blitt belemret med, særlig det første året på videregående. Jeg tror at gleden ved å lese, og evnen til å se verdien av det som leses, er noe vi som lærere har en unik mulighet og en plikt til å formidle, og at dette er noe som har stor betydning for elevers framtid, i svært vid forstand. Det har ikke bare med kultur- og kunnskapsformidling å gjøre, men er direkte relevant i forhold til identitetsutvikling, selvrealisering, sosialisering, etikk/moral, evne til toleranse og empati – i det hele tatt et viktig bidrag i forhold til det vi alle strever med: å finne fram til et forhold til virkeligheten og verden rundt oss som gjør oss i stand til å takle den utrolig vanskelige utfordringen som ligger i det å være menneske.

Dersom det er mulig å utruste unge mennesker til å sette pris på lødig litteratur, hva mer kan vi som norsklærere egentlig ønske oss?

NOTE
Nussbaum har utgitt en artikkelsamling i bokform som det kan være vel verd å kikke litt på: Martha C. Nussbaum, Love's Knowledge: Essays on Philosophy and Literature (Oxford University Press: 1992). Ellers har vi også en hjemlig kapasitet på området som har utgitt noe i bokform: Peter Lamarque og Stein Haugom Olsen, Truth, Fiction, and Literature: A Philosophical Perspective (Clarendon Library of Logic and Philosophy: 1996).

Lindgren (c) 2018