Forfatter på evig søken

Et intervju med André Brink

André Brink

Publisert i Klassekampen (forkortet),
24. april 1999.

Mange har nok vært bekymret for hvordan det skulle gå med André Brinks forfatterskap etter at apartheid, hans kreative kime, ble avskaffet. Men Brink visste alt som 9-åring at det var forfatter han skulle bli, og han har alltid planen klar for neste roman. – Sør-Afrika byr på endeløse muligheter når det gjelder å finne inspirasjon, sier han.

> Hvordan føles det når du nettopp er ferdig med nok en roman?

> Den dagen min nye bok utgis, er som regel den verste dagen i mitt liv, for da er den plutselig ikke min lenger. Jeg lever så intenst med livene og erfaringene til en hel rekke romanpersoner at de gjennom skrivingen blir fullstendig virkelige for meg. Når jeg så må si farvel til dem, blir jeg sittende igjen nokså ensom og forvirret, og jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Fasen fram til jeg kommer i gang med noe nytt, er vanligvis tøff og ubehagelig. Jeg føler at jeg ikke hører til noe sted, og så går jeg alle på nervene, særlig meg selv. Og det er der jeg er akkurat nå, midt i mellom. Det har tatt nokså lang tid å promotere denne boken, i Sør-Afrika, England og Europa. Nå føler jeg trang til å komme ut av det og begynne på noe nytt, men så lenge den stadig promoteres, er jeg fanget av den.

> Er du alltid på leting etter neste roman?

> Jeg er ikke bevisst på leting, vanligvis har jeg flere romaner som står og venter. Så jeg får aldri den forferdelige følelsen av at jeg ikke vet hva jeg skal ta meg til. Jeg vet hvor veien går. På åttitallet hadde jeg en periode hvor jeg ikke skrev, men det hadde sin praktiske forklaring i at den politiske situasjonen var så presserende, og så var det så mange som bokstavelig talt kom til meg for å få hjelp av et eller annet slag, slik at jeg ikke fikk tid til å skrive. Men etter tre–fire år på det viset innså jeg at jeg er forfatter, jeg er nødt til å begynne å skrive igjen.

> Du jobber også som professor i engelsk litteratur. Hvordan får du tid til det?

> Jeg har en fantastisk ordning med universitetet, som gir meg anledning til å undervise bare halve år. Da får jeg seks måneders fri til å skrive. Det er selvfølgelig umulig å ordne livet sitt så ryddig. Men har jeg begynt på en roman mens jeg har fri, kan jeg fortsette med den mens jeg underviser. Å begynne på en ny roman mens jeg underviser, ville bli veldig vanskelig, for da trenger jeg masse tid til å tenke og la den trenge inn i meg, slik at jeg kan få et grep på den. Uansett har jeg i alle fall fått anledning til å holde to karrierer gående, noe som ellers ville vært helt umulig.

> Du publiserer også en god del akademisk stoff?

> Ja, for jeg er svært opptatt av det akademiske. Det er ikke noe jeg holder på med bare fordi det er jobben min, men det gir meg anledning til å trenge inn i skrivingens bakside og finne en slags teoretisk, filosofisk sammenheng eller ramme som jeg kan plassere ting i. Men dette er noe jeg slår av når jeg begynner å skrive. Jeg tenker ikke på Derrida eller Kristeva mens jeg skriver.

> Kan du si noe om den historiske bakgrunnen for Djeveldalen?

> Jeg tror det er flere relevante vinkler her. Én er at den gav meg muligheten til å dra tilbake til den verdenen jeg vokste opp i, de små landsbyene som alle var dominert av afrikandere, de svarte bodde naturligvis i sine egne "townships", utenfor byen. Landsbyene var altså små og hvite, dominerte av religion og med den protestantiske presten mer eller mindre i rollen som leder for samfunnet. Men bak denne overflaten av fullkommen fromhet og gudstjeneste to ganger om søndagen og bønnemøter i løpet av uken oppdaget jeg at det foregikk fryktelige ting hele tiden. Alle de syv hoveddjevlene løp fritt rundt i byens gater, selv om alle dekket over og lot som om så ikke var tilfelle. Så boken gav meg anledning til å kikke nærmere på den virkeligheten jeg vokste opp i, jeg bare la på litt til. Boken er ikke mer selvbiografisk enn andre bøker jeg har skrevet, for i en viss forstand må alt jeg skriver, være selvbiografisk. I en annen forstand er det ingen ting som er selvbiografisk, det er denne merkelige blandingen av fakta og fiksjon. Men generelt tror jeg at det som historisk skjedde med afrikanderne, var at de ble til et tett sammenvevd samfunn på grunn av isolasjonen fra omverdenen. Og denne isolasjonen strakte seg over tre og et halvt århundre, hovedsakelig i det indre av Sør-Afrika. Men viktigere enn det var den åndelige isolasjonen, med åndelig incest og åndelig innavl. Alt dette forsøker jeg å fange metaforisk i historien om denne dalen, som igjen bygger på en virkelig dal og et virkelig samfunn som har eksistert. I tillegg har vi det lille samfunnet Oranja, der det bor noen hundre afrikandere i den mest skrinne delen av Sør-Afrika. Der er det forbudt for svarte. De gjør alt arbeidet sitt selv. De er sitt eget lille land. De kjøpte seg dette landområdet og ser på det nesten som en egen uavhengig nasjon. Sprøtt. Og de fleste som bor der har fått sine arr av verden utenfor. Kvinner for eksempel, hvis ektemenn er blitt drept av voldsbølgen i Johannesburg, kunne reise dit og føle seg beskyttet. Men det betyr at de alle sammen har en mental grunn, en psykologisk grunn til å oppholde seg der. Og til en viss grad var det også eksistensen av dette lille samfunnet som bidro til historien, så det er snakk om et nokså komplekst bilde, et mikrokosmos av den historiske og sosiale situasjonen for afrikandere i Sør-Afrika. Jeg var litt bekymret for hvordan de ville reagere på boken. På en måte tror jeg det er den mest dystre romanen jeg noen gang har skrevet om afrikandere, og det merkelige er at av alt jeg har skrevet, er det den som har slått best an hos dem. Jeg tror den appellerer til deres form for masochisme. De føler seg så forferdelig skyldige med tanke på fortiden at de synes de fortjener det. Den gjør at de kan velte seg i det. Hvilket i seg selv er nokså perverst, men, men ...

> Hovedpersonen i Djeveldalen, Flip Lochner, snakker grovt, har et ødelagt ekteskap og en mislykket karriere bak seg. Hvorfor kunne han ikke like godt vært en helt vanlig mann?

> Han er normal for å være krimjournalist i Sør-Afrika, vil jeg påstå. Jeg er ikke en person som banner i nevneverdig grad når jeg snakker, men jeg har oppdaget at det finnes mennesker, særlig innenfor den bransjen, som bruker grovt og rått språk for å dekke over sin egen sårbarhet. Det blir en måte å håndtere en virkelighet på, en virkelighet som er så voldelig og forferdelig at de rett og slett ikke vet hva de skal gjøre. Det interesserte meg rett og slett å bruke en person som virkelig var på bunnen, fordi jeg finner ham interessant som romanperson. Bak skjoldet han dekker seg med, finnes en svært sårbar og til og med romantisk skapning, som gjemmer seg for verden. Han har rotet det til for seg selv, og det kan i sin tur sees på som et bilde på afrikandere generelt, som nå for tiden svært ofte går med følelsen av å ha rotet det til. Ved å bruke denne journalisten blir han et slags perverst bilde på det så mange afrikandere sliter med i dag, og det blir et slags forsøk på å finne ut om det finnes noe håp for dem. Men i første omgang ble jeg tiltrukket av ham rett og slett for den han var som menneske. Jeg har kjent noen som ham – veldig triste, men likevel på en merkelig måte, av og til svært betryggende mennesker, når man kommer ordentlig innpå dem.

> Hovedpersonen blir overrasket når han finner ut at en del av mytene og historiene til innbyggerne i dalen har et urafrikansk opphav. Hvorfor blander du kristne og afrikanske myter på denne måten?

> For det første hadde det en praktisk årsak. Når han oppdager opprinnelsen til mytene, kan han ikke skjønne hvor et samfunn som er så raserent, har funnet slike historier. De er plantet i boken som hint om det han oppdager senere, nemlig det at hele stammen er formet av seksuelt samkvem med hottentottkvinner. Men det er også gjort i glede over at Sør-Afrika har en herlig blanding av nye og gamle myter, som later til å styrke hverandre og skape en slags hybrid steingrunn for Sør-Afrika. Det er også et bilde på at den ene ikke kan klare seg uten den andre.

> Dersom vi ser på romanene du har skrevet, vil vi finne en utvikling hva form angår. De tidlige romanene er mer realistiske, mens de nyere romanene, Djeveldalen inkludert, har fantastiske innslag. De går inn i en tradisjon vi forbinder med søramerikanske forfattere, men også Ben Okri fra ditt eget kontinent, og kanskje til og med Chinua Achebe. Det var vel The First Life of Adamastor (ikke oversatt) som var ditt første eksperiment med denne formen?

> Ja, det var det første som ble utgitt. Jeg begynte på en roman tidlig på åttitallet som ville blitt helt og holdent "magisk". Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke fullførte den, og jeg tenker fortsatt på det når jeg av og til kommer over det halvferdige manuskriptet, at jeg en dag burde gå tilbake og gjøre det ferdig. Men dette er noe som har opptatt meg i lengre tid. Og jeg tror nok at det ble satt i gang av Marquez og søramerikanerne, som jeg anser for å være noen av de mest spennende forfatterne vi har i dag. Men det som skjedde, var ikke så mye at de gav meg et eksempel til etterfølgelse, som at de fikk meg til å oppdage noen trekk ved afrikansk og sørafrikansk fortellertradisjon. Jeg oppdaget noe som var så uendelig rikt og så at her var det noe opprinnelig, en hjemlig tradisjon som jeg kunne bli en del av.

> Det er interessant å se at dette er noe som finnes også i Afrika. Amos Tutuola, for eksempel, med The Palm-Wine Drinkard ...

> Tutuola var en fantastisk oppdagelse for meg for mange år siden, da jeg leste ham for første gang. Og han henger sammen med en hel tradisjon av svart, muntlig fortellerkunst som har skapt nydelige ting. Ikke bare som litteratur, men i form av antropologiske studier, forskere som har tatt opp og skrevet ned mange av disse gamle historiene. Og så oppdager man at det dukker opp her og der, andre steder enn hos Tutuola, som alltid skriver på den måten, til og med hos en notorisk, politisk marxistisk forfatter som Ngugi Motiongo. Jeg tror det var den siste romanen hans, Matigari, som var fullstendig magisk. Og sørafrikanske forfattere, Bessie Head, litt tilbake i tid, og nylig hos Mda, som har skrevet en flott roman for rundt tre år siden, som het Ways of Dying. Så jeg føler at det finnes en innfødt tradisjon av svart muntlig fortellerkunst, men det finnes også en innfødt tradisjon av afrikander-fortellerkunst, der mye finnes nedskrevet i form av små naive fortellinger, særlig spøkelsesfortellinger, hvor det overnaturlige blander seg inn i hverdagslige hendelser. Og dette går helt tilbake til århundreskiftet, da flere av de store tidlige afrikaansforfatterne også brukte den formen. Og jeg husker at jeg som liten hørte på de gamle om kvelden, særlig når de ville skremme barna, de fortalte snåle, utrolige og skremmende historier. Det ble plutselig anledning til å trekke veksler på denne innfødte tradisjonen, hente inspirasjon derfra.

> I afrikander-tradisjonen er det jo et islett av streng religion. Vi finner det også i Djeveldalen, men det er hele tiden så mye perversjon, så mange konfliktfylte følelser som ligger under?

> Jeg tror ikke religion nødvendigvis må føre til dette, men svært ofte, og særlig i et kontinent som Afrika, der man finner en svært eurosentrisk religion som kalvinismen, blir religionen påtvunget. Særlig i den tidlige kolonialistiske perioden levde menneskene en pionértilværelse, en ganske villstyrig tilværelse, og religionen holdt dem sammen, gav livet deres en slags mening, men religionen var noe svært kunstig som ble pådyttet dem. Og det fikk dem til å føle at deres naturlige livsuttrykk var galt. Det skapte en stor skyldfølelse overfor alt som hadde med nytelse å gjøre, men de klarte ikke å legge nytelsen bort. Så de måtte gjøre det i skjul eller be Gud om tilgivelse etterpå, eller bare rett og slett leve med følelsen av stadig å ha gjort noe galt. Og jeg tror dette har forvrengt afrikandernes tankemåte, på samme måte som det forvrenger ethvert samfunn av det fundamentalistiske slaget. Det finnes visst slike samfunn i Norge også, har jeg latt meg fortelle. De finnes i alle fall i USA. Særlig i isolerte utkantstrøk blir religionen det som holder samfunnet sammen, den gir regler for hvordan man skal leve. Det oppleves kanskje som ubehagelig, men man tør ikke å innrømme det, og dermed oppstår en slags schizofren personlighetsspaltning.

> Det er et faktum at romanene dine er tett knyttet til Sør-Afrikas historie på forskjellig vis. Fant du det nødvendig å endre skrivestil idet Sør-Afrika avskaffet apartheid?

> Det var ikke en så bevisst handling som spørsmålet antyder. I løpet av årene med apartheid var det aldri slik at jeg følte det som noen plikt å skrive om apartheid, at situasjonen var så forferdelig at man ganske enkelt var tvunget til å skrive politiske romaner. Det var mer at apartheid som system ble så mye en del av hverdagen, av alle mellommenneskelige forhold, om det var i forhold til barna eller kona eller venner. Alle avgjørelser ble bestemt av systemet. Skulle man skrive om det som opptok en mest på det mest intime, var apartheid en del av det. Men etter skiftet kom den fantastiske opplevelsen av å kunne skrive om hva som helst, fordi det ikke lenger er noe som er viktigere enn alt annet. Nå kan jeg ganske enkelt skrive fortellinger som jeg har hatt lyst til å skrive i lengre tid, men som jeg har måttet legge til siden på grunn av at det var mer presserende ting å skrive om. Og det gir en frihetsfølelse, og det blir mulig å være mer rundhåndet med bruk av humor, satire eller rett og slett moro. Livet er ikke bestandig en tung bør å bære, det kan være gøy, moro, man kan feire livet.

> Det har altså ikke vært vanskelig for deg å finne ting å skrive om uten apartheid?

> Absolutt ikke, snarere tvert imot. Det er så mye mer å skrive om. Apartheid satte søkelyset på en egen type undertrykking, undertrykkingen av de svarte. Men det som blir mer og mer åpenbart, er at det alltid har eksistert andre former for undertrykking i dette landet, særlig undertrykkingen av kvinner. Og det har måttet komme i annen rekke hittil, av praktiske og politiske årsaker, men det er noe som opptar meg i høy grad, og som jeg nå kan gå mer inn i enn tidligere. Jeg har gjort det delvis ganske tidlig i arbeidet med Gribbenes land, men nå kan jeg virkelig fokusere på det og gi det min fulle oppmerksomhet.

> Det å si at apartheid er borte, er vel å overdrive. Det er umulig for et land basert på statlig rasisme å endre seg fra den ene dagen til den andre.

> Ja. Man kan endre systemet, lovene, grunnloven. Og det har vi gjort på en overbevisende måte. Men så oppdager man at tankemønstrene fremdeles lever, og dem vil det ta lang tid å endre, å lege og åpne. Rett etter valget sist virket det som om en utrolig endring hadde funnet sted. Svarte og hvite var sammen villige til å dele. Men i løpet av de siste årene later de langsomt til å ha hardnet til, gått tilbake til gamle mønstre, og rasismen kommer opp igjen, både blant svarte og hvite. Det er behov for tålmodighet, og det er vanskelig å være tålmodig når man nettopp har sett hva frihet kunne føre til. Jeg er optimist av natur, og jeg tror at mye av det som har gått galt i Sør-Afrika, ligger på overflaten, og at utviklingen går i riktig retning under denne overflaten, mot demokrati, mot det endringen handlet om. Dersom man ser på hvor vi står i dag, og sammenlikner med hvor vi var for fem år siden, er det utrolig å se hvor langt vi er kommet. Så det er grunn til å tro at det kan komme til å fungere. Men på grunn av alt som er gått galt, må man være praktisk og realistisk, og ikke forvente paradis over natten.

> På en måte handler alle romanene dine om en søken etter sannhet. Sannhet er også viktig i Sør-Afrika etter apartheid. Hva betyr ordet sannhet for deg?

> Den var kinkig. Jeg tror det er nødvendig å søke etter noe, hva man enn måtte kalle sannhet – forsøke å komme til bunns i hva det å leve betyr, hva erfaringene du gjør, innebærer. Men når man kommer i gang med denne prosessen, denne letingen, oppdager man at det kanskje ikke finnes noen endelig sannhet. Den endelige sannheten tror jeg bare finnes i religionen, og jeg er ingen religiøs person. Derfor må man hele tiden begynne på nytt. Det er et sisyfosarbeid. Sannheten er den steinen du dytter oppover bakken, så triller den ned igjen, og du må starte på nytt. Er man først besatt av tanken på å komme til bunns i ting, til å få ting til å fungere, til å finne sannheten, kan man aldri slutte – selv om du skjønner fra starten av at du aldri vil komme til en konklusjon. Det som gjør det verdt bryet, er å finne ut mer enn du visste fra før, å legge nye dimensjoner til kunnskapen din om det som kanskje er sannhet. Jeg har alltid vært svært inspirert av Albert Camus, både i hans søken etter det absolutte og vissheten hans om at det ikke finnes noe slikt, enten det absolutte er sannhet eller rettferdighet eller frihet. Det er letingen som er viktig, prosessen der man strever med noe utenfor seg selv, og inni seg selv også, naturligvis, men større enn deg selv. Samtidig som man ser hvor absurd denne oppgaven er. Dette gjør det til et paradoks, men det er nettopp derfor jeg lar meg fascinere av det.

> Romanene dine har alltid vært kjennetegnet av en slags ærlighet, et ønske om å si tingene som de er, kanskje særlig i forbindelse med det som har med seksualitet å gjøre. Er det viktig for deg som forfatter?

> Jeg tror det henger sammen med min søken etter sannhet og ønsket om å se på verdier. I et samfunn, og i enkeltmenneskers liv, er en av de mest grunnleggende opplevelsene den hvor man strekker armen ut fra ens egen ensomhet og berører en annens hånd og oppdager at det finnes en annen, selv om man bare kan være sammen en liten stund. Slike opplevelser er kun øyeblikk, men det er disse øyeblikkene som gjør det verdt å leve. Og den ene situasjonen hvor man kan berøre hverandre, om enn bare i et øyeblikk, er i kjærlighetsakten. Når elskere er nakne sammen, blir det en metafor for en higen etter en total nakenhet, en total ærlighet, muligheten til å være den du er, hva du er, sammen med en annen, for så å bevege seg videre til neste øyeblikk. Så jeg tror det er grunnen til at seksualitet er så viktig for skrivingen min.

> Kvinner har alltid spilt en viktig rolle i romanene dine. Hvorfor?

> Hvis møtet mellom selvet og den andre er min utgangssituasjon, som oftest uttrykt gjennom kjærlighet, da vil den andre, i et heterofilt forhold, for meg være en kvinne. Kvinner har på den måten alltid interessert meg, som en manifestasjon av den andre og naturligvis også en utvidelse av selvet. Det gikk opp for meg at denne typen forhold så ofte blir et maktforhold. Og det fører til undertrykking av den andre, hvilket igjen gjør et fritt selv til en umulighet, for dersom selvet er avhengig av en åpen kommunikasjon med den andre, og den andre er undertrykt, da mister selvet noe av seg selv med det samme. Dette fører til en utvidet granskning av hva det er i samfunnet og i mellommenneskelige forhold som forsøker å undertrykke kvinner. Jeg tror jeg begynte å skrive om dette i Gribbenes land, der Elisabeth gjør opprør og opplever et kortvarig, fritt forhold med en svart mann. Men ettersom hun er en del av samfunnet, må hun vende tilbake til det, og det innebar for henne å svike den andre. Etter dette har emnet funnet mange former i bøkene mine, kanskje mest uttalt i Pestens mur. Og etter En terrorhandling har det vært dominerende i skrivingen min. Feministiske kritikere vil nok kunne hevde at jeg bare bruker kvinner som holdepunkter fram mot en maskulin erkjennelse. Men dersom man tenker på dette kun som et forhold mellom selvet og den andre, så er det slik at man trenger den andre for å realisere seg selv.

> Du sier i et essay at du ble født på en benk i Luxembourg-parken i Paris i 1960. Hva mente du med det, og hva betyr det for deg i dag?

> Det var naturligvis en billedlig måte å gi uttrykk for min Damaskus-opplevelse på. Etter å ha vokst opp i en svært konservativ familie med en svært konservativ bakgrunn, uten noen gang å ha hatt mulighet til å sette spørsmålstegn ved apartheid eller den verdenen jeg vokste opp i, var jeg med ett i Paris og begynte å være sammen med svarte studenter fra hele verden. Og jeg oppdaget hvor mye vi hadde å lære hverandre. Dette nådde sitt klimaks våren 1960, med Sharpeville-opprøret og den forferdelige massakren. Det var en åpenbaring som satte i gang en lang prosess. Sjokket fikk meg til å forstå hva landet mitt, landsmennene mine, drev på med. Og dette satte i gang en prosess som varte lenge og kanskje varer fortsatt. Jeg tror ikke det er noen ende på en slik prosess når den først er kommet i gang. Denne åpenbaringen førte meg tilbake til Paris mot slutten av '67, og gjorde at jeg var der under studentopprøret i '68. Dette opprøret var så forbundet med forholdet mellom individ og samfunn, individets ansvar overfor samfunnet, at det førte meg tilbake til Sør-Afrika igjen. Slik at jeg kunne skrive på en mer engasjert måte, om de særlige forholdene jeg i tiåret forut ikke hadde villet røre ved, ikke hadde villet skrive om. Jeg skammet meg over landet mitt. Det ville vært for enkelt å bli boende i Paris. Dersom skriving er en moralsk handling – som Camus antydet, og for meg har skriving alltid vært nært knyttet til moral – da ville det vært umoralsk, eller amoralsk, å bli i Paris og kritisere på avstand. Jeg måtte ta ansvar for det jeg skrev, og det var tøft, men svært berikende på mange vis. Og nå tar det hele en uventet retning, når den siden jeg støttet mens den var forbudt og i skjul og i eksil, nå har makten. Det er en merkelig følelse å plutselig være på den riktige siden. Men så kommer den uunngåelig oppdagelsen av at også denne siden har sine svin på skogen som det trengs å ryddes opp i, som man må angripe. Det er derfor jeg sier at den reisen man har lagt ut på, aldri tar slutt.

> I et annet essay sier du at avskaffelsen av apartheid ikke nødvendigvis må innebære at boerne må forsvinne, bare at deres negative side utslettes. Hva er denne negative siden, og hva har skjedd med den etter apartheid?

> Den negative siden kom til uttrykk ved fornektelsen av den andre, ved bekreftelsen av seg selv på den andres bekostning, ved å støtte opp om hvite verdier gjennom å ødelegge eller undertrykke, fornekte, motsi det svarte flertallets eksistensberettigelse. Da landet åpnet seg og apartheid virkelig gikk i oppløsning, tror jeg afrikanderne oppdaget noe som alltid hadde ligget latent — at vi framfor alt tilhører Afrika. Det er en slags ryggmargstilhørighet til det afrikanske kontinentet som jeg tror mange europeere oppfatter som litt romantisk. Russerne skjønner det når de snakker om Mor Russland. Det er en ulogisk, kanskje romantisk tilknytning. Men jeg tror det har stor betydning for å forstå hvem man er. I vestlig tradisjon definerer vi oss selv i forhold til den andre. Det hegelianske herre/slave-forholdet. Herren kan ikke kalle seg selv herre uten å ha en slave. Det afrikandske selv tror jeg ikke i første rekke avhenger av definisjonen av den andre, men later til å definere seg selv i forhold til det rommet det lever i. Og det rommet kan være et helt spesielt stykke jord. På den måten blir det ikke bare romantisk, men av ytterste viktighet for definisjonen av selvet. Og dersom afrikanderne nå innser, også de som er mest imot forandringene, at de definerer seg selv i forhold til Afrika – de tror ikke de vil klare å leve noe annet sted, selv om mange er reist i eksil – dersom den eneste måten de kan bli i Afrika på, er å komme til en overenskomst med det svarte flertallet, så vil de gjøre det. Fordi overlevelse i Afrika er så viktig for dem. Og jeg tror det er en viktig overgang som kan få interessante og forhåpentligvis positive konsekvenser i framtiden.

> Du har sagt at du tror på opprøret som en eksistensiell dimensjon, til og med som en forutsetning for liv. Hva betyr begrepet opprør for deg?

> Opprørets natur kan endres ettersom situasjonene endrer seg, men i essens blir det det samme, slik det uttrykkes av Antigone, som sa nei til Kreon da han nektet henne kravet om å avdekket liket av broren som hadde gjort opprør. Og det var hun villig til å gi sitt liv for. Det å lete i enhver situasjon etter det som forminsker eller fornekter det menneskelige, for så å gjøre opprør mot det, det å kreve at individets eller samfunnets menneskelighet anerkjennes, eller å kjempe til det blir det, er viktig. På samme måte som med sannhet kommer man aldri fram til et punkt der alt er helt og holdent respektert, så kampen fortsetter. Og det er kanskje litt deprimerende, fordi det aldri tar slutt. Men akkurat det at det aldri tar slutt, gir en slags styrke og motivasjon til å holde ut. Dette henger for en stor del sammen med eksistensialismen, som jo på mange måter er blitt umoderne. Men jeg tror de viktige øyeblikk i eksistensialismen, på samme måte som de viktige øyeblikk i de store filosofiene, forblir helt og holdent gangbare. Man bare tilpasser dem til andre situasjoner.

> Er det vanskelig for deg å være forfatter og akademiker samtidig? Er det av og til slik at fascinasjonen over en eller annen litteraturteori kan komme i veien for skrivingen?

> Jeg er opptatt av litteraturteori, særlig poststrukturalisme og dekonstruksjon, postkolonialisme. Det betyr at jeg leser mye om det, og at jeg foreleser over det. Men når jeg begynner på en roman, slår jeg av den bevisste forbindelsen til teorien. Jeg har ikke lyst til å skrive romaner som skal illustrere filosofiske poenger. Men har man trukket inn teori, blir den jo en del av måten man tenker på. Dermed er det uunngåelig at den finner veien inn i skrivingen, men jeg gjør ikke noe bevisst forsøk på å skrive en fortelling basert på en spesiell filosofi eller teori. Heller enn at disse to interessene er i konflikt med hverandre, tror jeg de har nytte av hverandre.

> Er det ikke et paradoks at du som moralsk forfatter er opptatt av poststrukturalistisk litteraturteori?

> Jo, jeg blir mer og mer klar over at jeg en vakker dag blir nødt til å sette meg ned og forsøke å vikle disse to tingene fra hverandre. Dette er kanskje en enkel løsning på problemet, men heldigvis er jeg ikke av den oppfatning at man alltid må være så konsekvent i tankegangen. Det innskrenker hjerneaktiviteten. En og samme person kan romme mange paradokser. Men jeg tror ikke det er helt umulig for et moralsk fundament å uttrykke seg innenfor postmoderne eller poststrukturalistiske former. Dersom basisen for ens egen moral likevel er at man aldri kan nå noen endelig, oppskriftsmessig moral, da blir skrivingen og den postmoderne skrivingen bare enda en måte å søke på. Og når jeg demonstrerer moral gjennom romanfigurer og fortellinger, sier jeg ikke til leseren: Slik er det! Jeg sier at dette er en måte man kunne oppfattet det på. Så må jeg respektere leserens integritet, at han eller hun selv kan vurdere om dette virker mer sannsynlig enn alt annet historie eller filosofi har kommet med. Og leserens valg blir da et moralsk valg. Det å komme med en ferdig moral ville være umoralsk.

> I Europa har vi av og til sett med forbløffelse på landet ditt. Hvordan kunne et slikt system vare så lenge? Men nå ser vi tilsvarende uforståelige krefter i sving i vår egen verdensdel. Meningsløs vold. Hvorfor tror du menneskene fokuserer så mye på rase?

> I mine mer pessimistiske øyeblikk synes jeg mennesket er et av de største feilgrep Gud har begått. Det var derfor han ikke fortsatte å skape etter den sjette dagen. Men jeg tror kanskje evolusjonen ikke er kommet langt nok. Vi henger igjen i urgamle instinkter som på et dyrisk nivå hjalp oss til å overleve, vår evne til noe mer er ikke tilstrekkelig frigjort. Samtidig er det feil å fokusere bare på ondskapen, på feilgrepene, når menneskeheten på samme tid kan frambringe en Milosevic og en Mandela. Og jeg tror faktisk det ene er nødvendig for eksistensen av det andre. Vi må aldri utelukkende fokusere på Mandelas godhet eller Milosevics ondskap. Vi må godta begge deler og være ydmyke, godta at vi er i stand til begge deler. Vi må erkjenne mørket og ondskapen som finnes i oss, og gjennom den bevisstheten forsøke å jobbe oss ut av det. Man må bare være ydmyk nok til å innse at vi har veldig langt igjen. I vestlig tradisjon er vi vant til å tenke i motsetninger, og så lenge man lever i et homogent samfunn, er det lett å være generøs og tolerant, men idet den andre gjør sitt inntog og man blir tvunget til å tenke over hvem og hva den andre er, da føler man seg truet. Og vi må komme oss bort fra det å føle oss truet av alt som er annerledes, det som ser annerledes ut, har forskjellig hudfarge, et annet språk, en annen religion. Vi må komme bort fra det å være så besatt av det som er forskjellig, og innse at det som er annerledes, kan være vidunderlig, kreativt. Mangfoldet er et av livets gleder. Det er usikkerhet som ligger bak det vi finner i Djeveldalen. Og det er så unødvendig, fordi man vil oppdage at den andre ikke er noen trussel. Dette er noe av traumet hvite sørafrikanere opplever nå. De visste at apartheid var galt, og de visste hvor destruktivt det var for andre, og de fryktet den dagen de andre tok over og begynte å hevne seg. Men nå oppdager de at de svarte ikke er interessert i hevn, i alle fall ikke flertallet. Og det tvinger dem til å revurdere seg selv og måten de betrakter verden på, og det får dem til å føle desto større skyld. Jeg håper dette også bare er en fase de må gjennom før de kan begynne å samarbeide med flertallet.


Lindgren (c) 2018