Fantasi og virkelighet

Tanker omkring litteraturteori


Publisert i Bokvennen 1/1998

Skjønnlitteraturens status er gjenstand for en kontinuerlig diskusjon som aldri vil kunne munne ut i noen form for ugjendrivelig konklusjon. Diskusjonen og uenigheten er like frisk på allment såvel som på "profesjonelt" nivå, og har sin basis i det høyst uvitenskapelige fenomenet "smak og behag". På det allmenne nivå vil denne typen diskusjon ofte ende nettopp i et "smak og behag kan ikke diskuteres", mens de "profesjonelle" kritikerne, derimot, kan støtte seg på motstridende litteraturteorier. Legfolk vil nok kunne avfinne seg med denne situasjonen, men de som sysler med litteratur på et høyt akademisk nivå, de "profesjonelle", kan og må aldri slå seg til ro med den ekstreme subjektivisme som ligger i forlengelsen av denne tankegangen. Det ville helt og holdent frata dem deres eksistensberettigelse, deres ord ville bli like mye verdt som alle andres. Det er nettopp denne uoppgjorte situasjon som ligger til grunn for mye av det temperamentet som kommer til uttrykk fra forskjellige leire i forbindelse med forskjellige innspill i den litterære debatt. Dette så vi tydelig i forbindelse med den amerikanske litteraturprofessoren Harold Blooms omstridte bok, The Western Canon. Ingen kan avslutte denne debatten med en endelig liste over verdifull litteratur, ikke engang en litteraturkritisk tungvekter som Harold Bloom – og det er han også for erfaren til å prøve seg på, selv om enkelte har tolket ham dithen. Alt som kommer av innspill kan aldri bli noe annet enn nettopp det – innspill, utbroderinger, nyanseringer, forsøk på å finne nye vinklinger.

I grove trekk kan man si at uenigheten på den litteraturteoretiske siden slik den kommer til uttrykk i dag har manifestert seg gjennom to hovedretninger: den eldste er den nykritiske tradisjon, som oppstod som en reaksjon eller et svar på de utfordringer den modernistiske litteraturen ble møtt med på 1920-30-tallet. Siden har den utviklet seg i forskjellige former og retninger, men felles for dem alle er en fokusering på teksten i seg selv, til forskjell fra en tidligere tradisjonell fokusering på forfatteren. Den andre hovedretningen er den poststrukturalistiske litteraturteori hvis mest kjente (og beryktede) representant er dekonstruksjonen. Poststrukturalistisk litteraturteori fastholder nykritikkens fokus på tekst, men setter opp et drastisk skille mellom litteratur og virkelighet gjennom sitt velbrukte (og misbrukte?) slagord "alt er tekst". Dette er et skille det kan være vanskelig å begripe, og det fungerer nok også best innenfor et strengt avgrenset syn på hva tekst er. Overføres denne holdningen til andre sider av tilværelsen, vil man kunne få uventede og lite ønskelige konsekvenser. Relativisme av alle slag er et hyppig brukt argument mot påstanden om at alt er tekst. Hva slags moralske forutsetninger kan sies å ligge som forpliktelser i forhold til en tekst? Hvem er vi, og hvilken status har vi, dersom vi også er en del av denne teksten?

Noe av bakgrunnen for dette skillet mellom litteratur og virkelighet ligger i det problematiske ved en "objektiv" litteraturteori. Ved å skille litteratur og virkelighet kan man også godta den enkeltes tolkning av et verk nokså uproblematisk, altså en form for ekstrem subjektivisme. Fristelsen for å gi etter for subjektivisme kan spores langt tilbake i tid. Moralfilosofen Martha C. Nussbaum går helt tilbake til Protagoras (487-420 f.Kr.) når hun tar for seg denne typen subjektivisme i essayet "Spissfindigheter omkring konvensjoner" (1985):

En moteriktig oppfatning var den som skulle bli kalt "protagoreisk subjektivisme", selv om det er lite trolig at Protagoras selv hadde denne oppfatningen. Dette er oppfatningen om at når persepsjon engang ytrer seg på en slik variert og ikke-homogen måte, og når det er en åpenbar mangel på noe slags "fastere" kriterium for bedømmelse, må hvert enkelt menneske betraktes som kriteriet for sannhet.

Martha Craven Nussbaum,
Love's Knowledge: Essays on Philosophy and Literature
(New York: Oxford University Press, 1992), s 221.
Min oversettelse.

Dette skulle være lett gjenkjennelig som Protagoras' læresetning "mennesket er alle tings mål", men tolket i en spesiell retning og gitt en mer presis definisjon.

Tankene som er skissert ovenfor er nok problemstillinger som vil forbli uløste i forhold til litteratur og litteraturkritikk. Man må lære seg til å leve med dem og ikke tro at enhver form for tolkning blir umulig. Men det vil uvergelig føre til at man vil måtte stille spørsmålstegn ved om man kan kalle denne formen for filologisk virksomhet "vitenskap". Universitetsfaget heter "Allmenn litteraturvitenskap", men dette er altså ikke en uproblematisk betegnelse selv om universitetet på denne måten legitimerer litteraturstudiet som en vitenskap på linje med alle andre. Er dette noe mål i seg selv? Blir studiet mer stuerent og akseptabelt i akademiske kretser ved at man kan smykke seg med at man bedriver vitenskapelig forskning? Amerikanerne René Wellek og Austin Warren skrev om dette allerede i 1949:

Læren om litteratur har sine egne gangbare metoder som ikke alltid er de samme som de naturvitenskapene bruker, men som like fullt er akademiske. Bare en svært snever oppfatning av sannhet kan overse resultatene de humanistiske fag henter ut av kunnskapens domene.

René Wellek og Austin Warren,
Theory of Literature: A Seminal Study of the Nature and
Function of Literature in All Its Contexts
,
3. utg. (London: Penguin Books, 1993), s. 16.
Min oversettelse.

Men dette fører hos Wellek og Warren langt i fra til en nedvurdering av litteraturstudiet. De viser bare at man kanskje gjør seg selv en bjørnetjeneste ved å insistere på at man kan bruke vitenskapelige metoder på litteratur. Det er å gjøre litteratur og den litterære opplevelse til noe den ikke er, nemlig objektiv, målbar, deduserbar, osv. Wellek og Warren på sin side innfører et begrep som de benytter som kriterium for litteraturkritisk virksomhet, en "bestemmende struktur" ("structure of determination") som er noe alle lesere av et verk vil kunne fatte på noenlunde samme måte.

Et noe ferskere forsøk på å si noe om forholdet mellom litteratur og virkelighet/sannhet finner vi i boken Truth, Fiction, and Literature, skrevet av Peter Lamarque og professor ved Universitetet i Oslo, Stein Haugom Olsen. Boken er, i tillegg til mye mer, et svar på det forvirrende landskap litteraturteorien er blitt til i løpet av de siste tredve årene. Den er et forsøk på å legge et akademisk og logisk grunnlag for et syn på litteratur som er forsvarlig og fruktbart og som ikke fører lesere inn i mørke irrganger av subjektivisme og vilkårlige spekulasjoner med sansen for det paradoksale som eneste rettesnor. Tidlig i boken proklamerer de sitt syn på forholdet mellom litteratur og sannhet, et syn de hevder absolutt ikke har noe originalt ved seg:

Vi vil hevde at et konsept som sannhet verken spiller en sentral eller avgjørende rolle når det gjelder praktisk litteraturkritikk. Poenget er naturligvis ikke det, at kritikere ikke skal beskjeftige seg med vurderinger om sannhet, men at det ikke finnes en egen plass for sannhet som kritisk begrep anvendt på litterære verker.

Peter Lamarque og Stein Haugom Olsen,
Truth, Fiction, and Literature (Oxford: Clarendon Press, 1994), s. 1.
Min oversettelse.

Forfatterne avviser altså det tradisjonelle synet på litteratur som viktig på grunn av sannheten den formidler til oss. Men de avviser også alle forsøk på å stenge litteraturen fullstendig ute i forhold til menneskelig anliggender. Fremfor alt er boken et angrep på holdninger som går i retning av at sannhet er noe relativt, at sannheten ene og alene er et resultat av sosiale og kulturelle forhold.

For den allmenne leser behøver det heldigvis ikke bli så komplisert. Vi kan nyte litteraturen slik den er ment: som en individuell opplevelse av noe som viser seg å angå akkurat deg på det mest intense og intime.

Lindgren (c) 2018