André Brinks En lenke av stemmer

Det synes å være en alminnelig og vedtatt oppfatning at en rik ungkar trenger en kone.

Jane Austen, Stolthet og Fordom
oversatt av Eivind og Elisabeth Hauge
(Oslo: Den norske Bokklubben, 1990), s. 5.

Slik begynner Jane Austens mest kjente roman. Om vi tolker dette utsagnet ironisk eller aksepterer det slik det står, gir det ikke uttrykk for et oppsiktsvekkende kontroversielt syn på den menneskelige natur. Det virker på alle måter naturlig at et menneske som ikke har altfor mange andre bekymringer å stri med vil nære et ønske om å slå seg sammen med et annet menneske, når anledningen byr seg. Men her har vi for øye et "normalt", tradisjonelt samfunn og "normale", tradisjonelle mennesker av det slaget vi vanligvis forbinder med Austens ikke altfor moderne vestlige verden. Samfunnet hun beskriver, later ikke til å frembringe eksistensielle spørsmål eller moralske anfektelser av det kaliber vi ofte forbinder med det (post)moderne samfunn. Men så er hun da også spart for de konflikter som oppstår i hennes samtidige afrikanske samfunn, slik det beskrives for eksempel av André Brink i romanen En lenke av stemmer (1982).

Vi vil aldri nøyaktig kunne fastslå hvordan forfatteres skiftende fokus og deres plass i en verden som stadig forandrer seg, har påvirket kunsten, men Brink beskriver et samfunn som, i likhet med vårt eget, har gått seg vill i moralske dilemma, mennesket er fratatt enhver form for retning, kommunikasjon er umulig, og følelsen av absurditet og fremmedgjorthet ligger som en grunntone gjennom alle livets faser. I samfunnet han beskriver, har inngåelsen av ekteskap lite å gjøre med den velkjente prosedyren vi finner i Austens verden og av og til i vår egen: gjensidig interesse, svermeri, kjærlighet og, til slutt, sammenføyningen av to familier. På overflaten kan det se ut som om noe lignende finner sted, men under overflaten finner vi en enorm hengemyr av motstridende følelser i kamp med seg selv.

Med en vid definisjon av begrepet kan vi si at Brink komponerer romanen sin ved hjelp av arketyper, som en ramme med fire hjørner. Hovedhandlingen utspiller seg innenfor denne rammen, og det hele ender i et slaveopprør. Men om vi gransker dette litt nærmere, ser vi at hovedpersonene som arketyper fungerer på forskjellig måte ettersom hvilket plan vi beveger oss på, og at de til syvende og sist er mer kompliserte enn merkelappen "arketyper" kanskje skulle tilsi. Likevel kan vi i grove trekk si at Piet, den gamle baas på Houd-den-Bek, representerer en arketypisk, ond farsfigur: maskulin og sterk, og med en utstråling av vold og kjærlighet i en så besynderlig blanding at barna hans ikke aner hvordan de skal tolke den. Han er den store pater familias, og han skaffer seg lydighet gjennom den frykten han klarer å skape hos dem som står ham nær. Han blir beskrevet som "en far som bare kjente til flodhestpisken og lærstroppen for å overvinne motstand og skape frykt der respekt var umulig" (s. 62). Samtidig får vi også ta del i usikkerheten hans og tvilen som plager ham om hvorvidt livet hans har vært meningsfullt eller ei. "Hjem. Men til og med hjemmet virket fremmed" (s. 33), tenker Piet for seg selv mens livet hans går mot slutten. På denne måten tar også han del i den følelsen av ensomhet og isolasjon som alle hovedpersonene opplever på et eller annet tidspunkt i romanen. En alderdom med store lammelser etter et slagtilfelle fører til at han føler seg urettferdig straffet av Gud, han identifiserer seg med Uzza (se 2. Samuels bok, 6. 3–8) og Job i Det gamle testamentet: "Så hvor har jeg syndet mot Deg?" (s. 29). Dette er altså far til Barend, Nicolaas og, kanskje, Galant.

Motparten til Piet er Mamma Rose, den moderlige slavekvinnen. Brink gjør maksimalt ut av en konstellasjon som åpner for en mangfoldig bruk av dikotomien svart/hvit. På mange måter blir Mamma Rose stående som en kontrast til Piet. Hennes religion er for eksempel en mye mer integrert del av hennes virkelighetsbilde enn Piets kalvinisme er av hans. Naturreligionen virker mye mer alt-inkluderende enn kalvinismen, som er mer en religion til bruk i kriser, og — fremfor alt — for de sterke. Religionen til Mamma Rose inkluderer alle mennesker, det er ingen som er Guds utvalgte. Religionen hennes spiller en viktig rolle i alle livets faser og er en naturlig del av dette livet. Kort oppsummert, og til tross for at hun ikke har skolegang, til tross for at hun er "vill" og usivilisert, er Mamma Rose Piets jevnbyrdige på de fleste områder, men hun har en ekstra begavelse når det gjelder å observere og notere seg viktige detaljer i historien slik den utspiller seg omkring henne. Hun var der da alt begynte; hun er fremdeles der når det slutter. Hun er alles mor, og de er alle hennes barn.

Når det gjelder barna, den neste generasjonen, er det to som er særlig viktige, og som utgjør de to siste hjørnene i rammen: Nicolaas og Galant. Nicolaas, som vi følger fra barndom, gjennom ungdom og inn i den voksne tilværelse, ender opp som noe i likhet med Camus' Absurde menneske. På et tidspunkt tenker han

"Tilfeldige navn og minner som presenterer seg på måfå: som når tåken legger seg over dette høylandet og svøper alt inn i sin tomhet — bare en og annen klippeblokk eller knaus eller busk stikker opp: Du vet meget godt at de på en eller annen måte må være knyttet til hverandre; skjult i tåken må det være et sammenhengende og meningsfylt landskap, likevel er det usynlig."

En lenke av stemmer, s. 71.

Hos Nicolaas gjenkjenner vi den samme forvirring, de samme desillusjonerte tanker om en absurd meningsløshet som vi finner i mange andre portretter av det moderne mennesket, fra Conrads Marlow og Sartres Antoine Roquentin til Updikes Harry Angstrom. Sett i dette lys er romanen virkelig en beskrivelse av Nicolaas tragiske endelikt. Alle hans forsøk på å nå fram, først til Hester, siden til Galant, mislykkes. Han blir drept før han på på noe vis har klart å etablere en solid identitet eller skaffet seg noen form for grunnleggende innsikt i sin egen rolle i samfunnet. Personligheten hans utvikler seg i samme uhyrlige retning som faren – eller enda verre, for Nicolaas tror egentlig ikke på noe som helst, han føler seg ikke ansvarlig overfor noen. Moderne som den enn kan synes, har denne type litterær personlighet sin forløper i litteratur fra før (litteraturhistorisk) moderne tid, kanskje til og med før Austen, som hadde første ord i denne artikkelen. Ifølge Harold Bloom er det Chaucers avlatskremmer som er "forgjengeren til alle vestlige litterære karakterer dømt til nihilisme" (Harold Bloom, The Western Canon: The Books and School of the Ages (London: Papermac, 1995), s. 119, min oversettelse).

Den virkelig tragiske helten er naturligvis Galant, den arketypiske slave i opprør. Han er den som er i stand til å analysere sin egen situasjon og fatte en beslutning om handling, selv om han på et relativt tidlig tidspunkt innser at det ikke er stort han kan få gjort med sin egen situasjon. Når det bærer mot slutten, er det fremtiden han tenker på, sitt eget barn: "Kanskje jeg plantet livet mitt i [Hesters] skjød. Det får jeg aldri vite sikkert" (s. 439). Men Hester vet: "Jeg bærer fremtiden i mitt skjød [...]" (s. 496). Nesten helt fra starten av — utløst av at han ble nektet å bade sammen med de hvite barna på farmen så lenge piken, Hester, var til stede — har Galant reagert på at han ble behandlet annerledes enn de andre. I ham gjenkjenner vi Camus' Slaveopprører. På denne måten kan vi si at Galant fungerer som en parallell til Nicolaas på samme måte som vi sa at Mamma Rose fungerer som en parallell til Piet. Galant er en opprører, ingen tvil om det, og han gjennomfører opprøret sitt. Det parallelle opprøret Nicolaas burde ha gjennomført, er hva Camus kaller "metafysisk opprør":

"Slaven protesterer mot forholdene han lever under innenfor slaveriet; den metafysiske opprører protesterer mot forholdene han lever under som menneske. Slaveopprøreren slår fast at det finnes noe i ham som ikke kan tolerere måten hans herre behandler ham på; den metafysiske opprører erklærer at universet gjør ham forvirret."

Albert Camus, The Rebel: An Essay on Man in Revolt
(New York: Vintage Books, 1991), s. 23.
Min oversettelse (fra engelsk).

Dette stemmer svært godt overens med Brinks egne uttalelser: "Jeg tror på opprøret som en eksistensiell dimensjon; faktisk en forutsetning for liv", "Jeg tror på det metafysiske opprør, slik Camus definerer det" (André Brink, Writing in a State of Siege (New York: Summit Books, 1983), s. 61, 72, min oversettelse); og til slutt

"Den mest vedvarende innflytelse på arbeidet mitt [...] kommer fra Albert Camus, særlig når det gjelder hans syn på mennesket i stadig opprør mot forholdene det lever under, og det å reagere kreativt på meningsløshetens utfordring."

Susan M. Trotsky (ed.),
Contemporary Authors: New Revision Series, 39
(Gale Research Inc.: 1992), s. 43.
Min oversettelse.

Situasjonen Nicolaas og Galant befinner seg i, kan således betraktes som nokså tilsvarende. Begge føler seg innesperret og fordømt av omverdenen, men det er bare Galant som klarer å bryte ut. Begge dør som et resultat av den konfliktfylte situasjonen, men det er Galant som bringer håp for fremtiden.

Så langt har jeg forsøkt å beskrive kort hva jeg i grove trekk mener er hovedpersonenes situasjon og forhold til hverandre. På den vertikale akse finner vi en åpenbar forskjell i alder mellom foreldregenerasjonen og deres barn. Men det dreier seg også om forskjellig verdensanskuelse, en forskjell som trygt kan sies å manifestere seg i hver nye generasjon i en hvilken som helst kultur. En slik reaksjon kan anta forskjellige former, men later i seg selv til å være en integrert og universell egenskap ved den menneskelige psyke: barnets opprør mot sine foreldre. Den spesielle situasjonen i Bokkeveld på dette spesielle tidspunktet får den naturlige prosessen til å ta sin egen vending, men essensen burde være til å kjenne igjen for de fleste. Sønnens kamp for å oppnå sin fars gunst, og behovet for å respektere sine foreldre møter vi igjen i for eksempel filmen Rebel Without a Cause.

På den horisontale akse er hvert par en kommentar og parallell til seg selv. Begge par bærer i seg den åpenbare motsetningen svart/hvit, og begge par er karakterisert av et slave/mester-forhold, hvor det ikke alltid er så lett å avgjøre hvem som hersker over hvem. Både Mamma Rose og Galant er utvilsomt slaver, men de viser seg å være like sterke — eller sterkere, hvilket er tilfellet når det gjelder Galant — enn sine respektive motparter. Forholdet mellom Nicolaas og Galant er det mest interessante i denne forbindelse. Vi ser at de innerst inne deler samme skjebne: De er begge undertrykket. Galant er undertrykket på en åpenbar måte, men Nicolaas er heller ingen fri mann. Han tenker: «Det eneste jeg var meg bevisst, var at jeg ikke ønsket å være [på farmen]. At det ikke var meningen at jeg skulle være der" (s. 84), og et annet sted: "Den veldige jorden blir kvalt i tåke" (s. 72). Han er blitt oppdratt av en svært dominerende far, han besitter åpenbart ikke den styrken som skal til for å gjøre seg gjeldende som selvstendig individ, og han er fange av det faktum at han er nødt til å være herre over sin beste venn, en rolle som bringer med seg en egen tradisjon når det gjelder oppførsel og samhandling.

Jeg har benyttet merkelappen "arketyper" som en hjelp til å fremstille karakterenes forhold til hverandre så klart og tydelig som mulig. Jeg har brukt dette begrepet i en vid og generell betydning, og det har vært tilstrekkelig så langt. Men når jeg nå skal rette søkelyset mot en helt annen romanfigur i En Lenke av Stemmer, vil det bli nødvendig å gå nærmere inn på arketypepsykologi per se. Romanfiguren jeg har i tankene, er Hester, adoptivsøsteren til Barend og Nicolaas, og som dermed sprenger rammen jeg har skissert tidligere. Hun er en komplisert og svært fascinerende karakter, som ved første øyekast kanskje ikke har en særlig betydningsfull plass i hovedplotet i romanen, men i ensom majestet beveger hun seg i bakgrunnen som et slags spøkelse, uten at hun gjør det klart for oss hvem hun egentlig er, hva som er hennes rolle. På mange måter fungerer hun som en katalysator for utviklingen av situasjoner jeg allerede har beskrevet, men hun har også en tilværelse som er helt og holden hennes egen, fullstendig isolert fra de andre menneskene på farmen.

Mange av Brinks kvinnelige romanfigurer later til å ha noe felles, hvilket Brink selv kommenterer når det gjelder en annen kvinnefigur i en annen roman: «I likhet med kvinneskikkelsene fra noen av mine andre romaner har hun en bestemt 'historie over kalamiteter'" (Unntakstilstander, oversatt av Per Malde (Oslo: Aschehoug, 1988), s. 81n). Uansett hvilke ulykker kvinnene i Brinks romaner måtte ha felles, er det Hester som blir stående som den mest kraftfulle og mystiske. For å komme frem til en mest mulig vidtfavnende og interessant tolkning av hennes personlighet kan det vise seg fruktbart å se nærmere på den greske gudinne ved nesten samme navn: Hestia.

Hestia er av de mindre kjente greske gudinnene. Hun var ildstedets gudinne — både for hjemmets ildsted og offerbålet. Faktisk ble hun mer forbundet med ild i seg selv enn med en person. Allerede her begynner forbindelsen mellom Hester og Hestia å bli interessant. Brinks roman består av fire deler, som hver bygger på ett av de fire elementene: jord, vann, vind og ild — i denne rekkefølge. Brink har uttalt at han "forsøkte å utvide og gjøre undersøkelsen mer dyptgående ved å relatere stemmene, i fire påfølgende avdelinger, til elementene jord, vann, vind og ild» (Contemporary Authors, s. 43, min oversettelse). I det siste kapittelet, "ild", hvor slaveopprøret finner sted, er det Hester for alvor tar skrittet inn i handlingen og tilfører slutten sin besnærende intensitet. Hun som hittil har vært en mindre, mystisk figur med en udefinerbar rolle, blir plutselig en katalysator for sentrale temaer i romanen. Men likhetene mellom de to skikkelsene går langt dypere. Tar vi en kikk på en fersk utlegning av de greske gudinnene, utført av Jean Shinoda Bolen, professor i psykiatri i den jungianske tradisjon, blir dette enda klarere. Boken til Bolen heter Goddesses in Everywoman og tar for seg "et nytt psykologisk perspektiv på kvinner basert på kvinneskikkelser — hentet fra de greske gudinner — som har holdt seg i live i menneskenes fantasi i mer enn tre tusen år" (Goddesses in Everywoman: A New Psychology of Women (New York: Harper & Row, 1985), s. 2. Min oversettelse. Alle senere sitater fra denne boken er oversatt av meg). I det følgende skal jeg prøve å sammenligne Hestia, "den sosialt isolerte som holder seg i handlingens utkant, en ikke-deltager som for andre later til å være selvhjulpen og ensom etter eget ønske," (Bolen, s. 120) med Hesters personlighet slik den er beskrevet i romanen.

Hester er alltid den som står utenfor. Alida, stemoren hennes, beskriver henne som en som "bestandig [kom] til å være ensom og uavhengig" (s. 68). For Alida, som ønsket en datter å stelle for, er dette smertefullt. Hos Bolen står det:

"Hestia gjør kanskje det andre ber henne om og kan virke føyelig og grei, men når hun er overlatt til seg selv driver hun glad og fornøyd uten retning. Den unge Hestia er stille og klarer seg selv. Skader hun seg eller er lei seg, går hun like gjerne på rommet sitt og finner trøst i ensomhet, som å gå til moren sin."

Bolen, s. 118.

Den eneste Hester har hatt et relativt nært forhold til, bortsett fra faren som tok livet sitt da hun var liten, er Nicolaas, men bare gjennom barndom og ungdom. Da Nicolaas avslørte at han var for feig til å ta til orde mens Barend bekjentgjorde at han hadde til hensikt å gifte seg med henne, mistet hun all respekt for ham. Ektemannen Barends beskrivelse av forholdet dem imellom, er en beskrivelse som like gjerne kunne vært hennes egen:

"Hun kom til å være min motstander til min dødsdag. Og den eneste måten å være henne verdig på, var å være like sterk som hun, aldri gi etter, aldri vise et ømt punkt hun kunne gripe fatt i, for da kom hun til å tilintetgjøre meg."

S. 136.

Den eneste forskjellen er at Hester ikke bekymrer seg om å være Barend verdig. Hun er fullstendig selvhjulpen. Hun har lært seg at "Å bli knyttet til noen, innebærer risikoen for å miste den delen av seg selv som man har overlatt i en annens varetekt" (s. 88).

Selvhjulpenheten har altså sin pris, og Bolen skriver om Hestia at hun "ofte føler seg like fremmed og isolert fra søsknene sine som fra foreldrene — og hun er virkelig annerledes enn dem" (Bolen, s. 119). Gudinnen har vært utsatt for tyranni som barn — Hester er omgitt av tyranni konstant. Dette, i tillegg til synet på seg selv som en ensom ulv, gjør at Hesters situasjon ligner Galants, og i hovedsak er hennes protest en kamp for kvinners rettigheter, mot kvinneundertrykkelse. Hun tenker ved seg selv: "Fanget i din tilværelse — kvinne, hustru, underordnet — er det bare to alternativer til vold: galskap eller selvmord" (s. 123). Undertrykkelsen av minoriteter eller de som er svake, går imot Hestias natur, hun er "uinteressert i det som ligger på det personorienterte plan, hvem som er hvem og hvordan gjøre en god eller passende figur" (Bolen, s. 128). Dessverre, ifølge Bolen, vil Hestia-kvinnen ikke "delta [...] i intellektuelle eller politiske diskusjoner" (Bolen, s. 122), hvilket også er tilfellet når det gjelder Hester. Hennes asosiale oppførsel eller holdning gjør henne desto mer oppmerksom på tingene rundt seg: "Følelsen av ting. Strukturen [...]. Fremfor alt tingene ute [...]. Følelsen av vann" (s. 87). Hun vil gjerne være "ett" med naturen, trekke seg inn i en ekstrem form for meditasjon som kan stenge henne fullstendig ute fra komplekse sosiale interaksjoner:

"Ikke bare føle, men vite hvordan det føles å føle. Ikke føle steinen mot huden, men vite hvordan den føles innenfra. Tyngden av den på bakken, dens ro, dens taushet. Og hvordan den føler regnet. De første dråpene, lukten, og hvordan dråpene blåser liv i lukten av gress, lyng, mose, jord. Gjør deg gjennomvåt helt inn til huden. Følelsen av klær som klistrer seg til deg med kaldt begjær, suger på huden din slik han sugde den dagen, etter slangen. Lukten og følelsen av din egen kropp, hvert lem for seg, en brennende ekstase innover. Jeg kunne sitte i regnet, hvis de ga meg lov, med senket hode, armer og bein trukket inn til kroppen, formet som en stein, for å føle at det skylte over meg, gjennomtrengte meg helt. Torden. Som ikke kommer fra skyene der oppe, men rungende i bakken. Ønsket om å være naken da, begjærets nakenhet. Skyer i flammer, en lyd av fallende fjell, brakende rundt meg. Oppløst i ren flytende eksistens, som former meg, løpende og vakker."

S. 88.

Hester har det bare hyggelig i sitt eget selskap, hvilket nå skulle være demonstrert. Ensomhet er hennes favorittilstand. Hun har et nærere forhold til natur og dyreliv enn til sine medmennesker. "Med Hestia som en indre tilstedeværelse," sier Bolen, "blir ikke kvinnen 'knyttet' til andre mennesker, resultater, ting, prestisje eller makt. Hun føler seg hel som hun er. Hennes ego står ikke på spill" (Bolen, s. 113). Videre ser Bolen kvinner generelt som fanget i en slags knipe:

"Det jungianske perspektiv har gjort meg klar over at kvinner påvirkes av mektige indre krefter, eller arketyper, som kan personifiseres av de greske gudinnene. Og feministperspektivet har gitt meg en forståelse av hvordan ytre krefter, eller stereotypier — rollene samfunnet forventer at kvinner skal gå inn i — styrker mønsteret fra noen av gudinnene og fortrenger andre. Som et resultat av dette, ser jeg på alle kvinner som "kvinner-i-mellom": klemt mellom indre gudinne-arketyper og ytre kulturelle stereotypier."

Bolen, s. 4.

Det er vanskelig å se hva som er sterkest ved Hester, hennes egen personlighet eller samfunnet rundt henne. Det sikreste er trolig å si at tendensen hennes til asosial adferd forsterkes av samfunnet hun er en del av, et samfunn hun avskyr. Men av arketypiske krefter etter modell av de greske gudinner er det utvilsomt Hestia som er sterkest i henne, med sin "innadvendte bevissthet" (Bolen, s. 110).

Hestia blir klassifisert som en av jomfrugudinnene; de to andre er Artemis og Athena. Til sammen representerer disse uavhengighet og selvstendighet. Det tydeligste karaktertrekk disse tre har felles, er deres evne til å konsentrere seg, til å fokusere sin oppmerksomhet mot et mål eller en plan. Men der hvor Artemis og Athena fokuserer på den eksterne virkelighet, fokuserer Hestia på det indre; oppmerksomheten hennes er rettet mot hennes "indre subjektive erfaring" (Bolen, s. 110). Dette innebærer likevel ikke at Hestia ikke forholder seg til verden omkring seg, snarere tvert imot: "Hestia observerer omverdenen ved å se inn i seg selv og intuitivt forstå hva som foregår" (Bolen, s. 110). Men, som Bolen videre peker på, "Det å håndtere den ytre verden byr på problemer for Hestia-kvinner" (Bolen, s. 125). Dette kan forklare deler av de paradoksene som knytter seg til Hester — isolasjonen fra det sosiale liv og hennes svært presise analyse av det. Bolen hevder videre:

"Hestias særtrekk gjør det mulig for oss å komme i kontakt med verdiene våre, ved at det som er meningsfylt for oss personlig kommer i fokus. Gjennom denne indre fokusering blir vi i stand til å se kjernen i situasjonen. Vi kan også få innsikt i andre menneskers personlighet og se mønstre eller kjenne betydningen av handlingene deres. Dette indre perspektiv gir klarsyn i den forvirrende flommen av detaljer som strømmer mot våre fem sanser."

Bolen, s. 110-111.

Dette er en svært treffende beskrivelse av inntrykket man får av karakteren Hester i Brinks roman. Selv om hun står utenfor, får man en sterk følelse av at Hester har reell innsikt i situasjonen på Houd-den-Bek. Hun er lik en kunstner som observerer menneskenes handlinger, og analysen får vi gjennom historien hun forteller. Bolen hevder at "For noen kvinner resulterer Hestias tilstedeværelse i poesi" (Bolen, s. 117). Som et resultat av fokuseringen på det indre utvikler Hestia "en tendens til å trekke seg unna andres selskap" (Bolen, s. 111), på samme måte som Hester velger sin egen isolasjon.

Hestia er en jomfrugudinne, kalt Vesta i romersk mytologi. Kvinner som valgte å bli jomfruer for Vesta, måtte naturligvis sørge for å forbli jomfruer. En Vestajomfru som hadde et seksuelt forhold til en mann, fikk en fryktelig straff. Sammenligner vi dette med Hester, er det ingen tvil om at hun ikke er jomfru, gift som hun er med Barend og mor til flere barn. Men hun viser sterk motvilje mot sin egen graviditet: "Alt i meg fornektet et barn" (s. 120). Hun ser åpenbart ikke noe positivt ved å være gift, og hun har en holdning som ikke bare stiller spørsmålstegn ved, men som likefrem benekter Austens "universelle lov», som ble sitert i begynnelsen av denne artikkelen. (I det gamle Hellas var Hermes den klare motparten til Hestia. Bolen beskriver dem som "i slekt men adskilt" (s. 115). Følger vi denne tankerekken, kunne vi si at Galant representerer Hermes, og at disse to således utgjør et mann/kvinne-par som aldri kan forenes. Dette ville igjen støtte opp under Brinks bruk av de fire elementene i komposisjonen av romanen, med Hestia som ildens representant og Hermes som vindens. Selv om de er ulike, symboliserer begge spiritualitet, det abstrakte, og deres betydning for formidlingen av de sentrale temaene i romanen er helt avgjørende.) Slik beskriver hun tilværelsen med Barend:

"Jeg kunne allerede se oss i alderdommen, to inntørkete kropper som klorte og slo hverandre for å grave enda dypere på leting etter den sjeldne fuktighet som måtte være igjen i de avskyelige knastørre kadavrene."

S. 215.

Konflikten med ektemannen, og det at oppmerksomheten hennes er rettet innover, tvinger henne til å søke lise i stell av hus og hjem, og pass av barn. Dette fokuset på huslige aktiviteter er også en sentral egenskap hos Hestia, ildstedets vokter. Det blir et mål i seg selv, en meditasjonsøvelse: "Hun oppnår en indre fred gjennom det hun driver med, lik en religiøs kvinne som utfører alle sine handlinger 'i Guds tjeneste'" (Bolen, s. 111). Hverdagslivets trivialiteter, rutinen av hjemlige sysler, er også det som gir Hester mye av hennes styrke. En Hestia-kvinne som utfører husarbeid, er ifølge Bolen "i det grekerne kalte kairos tid — hun blir 'en del av tiden’, hvilket gir næring til psyken" (Bolen, s. 111). Jeg gjetter på at de fleste av oss en eller annen gang har opplevd det å være så oppslukt av noe at man glemmer alt annet.

Den aldrende Hestia blir til det man kan kalle en klok kone, skriver Bolen. Hennes selvsentrering gjør henne sterk og kanskje litt kynisk i forholdet til livet rundt seg. Når dette blandes med evnen til analyse, som er nevnt tidligere, må det ende med en viss type visdom. Og Hesters observasjoner av livet rundt seg har en tendens til å munne ut i refleksjoner eller kloke ord:

"Man betrakter alltid friheten som noe "der ute", fjernt og adskilt, et område man kan nå ved å bestige et fjell eller svømme over en elv eller krysse en grense. Men finnes det noensinne noe "der ute": frihet? sannhet? Kan det overhodet være noe annet sted eller annerledes enn her, her inne, uadskillelig fra den du er, det du var, det du alene lar deg selv bli til?"

S. 221.

Disse tankene bærer bud om et intellekt som ikke bare fungerer godt, men som også bruker den tiden det tar å tenke ting skikkelig gjennom. Men personligheten gjør det svært vanskelig for henne å dele disse tankene med sine medmennesker. Som oftest holder hun tankene sine for seg selv og henter styrke derfra, og kanskje morer hun seg over at tankene bare er hennes. Dypt inne i seg selv har hun utviklet en ro som tillater henne å være "fast fortøyet midt i det ytre kaos" (Bolen, s. 113).

Etter dette bør vi kanskje endre noen av førsteinntrykkene vi får av Hester. Hennes posisjon er kanskje ikke så ubetydelig som det kunne virke ved første øyekast; kanskje bør vi snarere betrakte henne som "selvutslettende, anonym, et ingenting som likevel har en sentral posisjon" (Bolen, s. 126). Men hva så om hun er sentral? Gjennom hele boken understreker Bolen det faktum at tilstedeværelsen av en eneste gudinne hos en enslig personlighet ikke er av det gode. Den sunneste personlighet er den som består av en blanding av alle de kvaliteter som er representert ved de forskjellige gudinnene. Vi kan hevde at Hester, som ganske klart fremstår som en nokså ren Hestia, viser egenskaper som verken tilfører henne selv eller omgivelsene mye positivt, hvis vi ser bort fra at de faktisk hjelper henne til å overleve.

Hennes spesielle historiske situasjon tatt i betraktning skulle ikke dette være særlig overraskende. Således kan Hester stå som et eksempel på hvilke mekanismer som trer i kraft når mennesket står overfor situasjoner det ikke klarer å håndtere. Det kan se ut som om en egenskap, enten en dominerende egenskap eller en helt tilfeldig, tar helt over på bekostning av de andre latente egenskapene. I Hestias tilfelle er det viktigste "å lære seg å gi uttrykk for følelsene sine" (Bolen, s. 127) i stedet for å legge lokk på dem, både for hennes egen og for hennes nærmestes skyld. Potensialet for verdifulle bidrag er betydelig hvis hun hadde klart å kommunisere. Hestia-kvinnen, og Hester, er altså "en person i mengden, som må driste seg ut av hjemmets eller tempelets fire vegger, og som er dårlig forberedt på denne opplevelsen, om da ikke andre deler av psyken hennes kan hjelpe henne til å bli aktiv, ekspressiv og bestemt" (Bolen, s. 129).

Sett i dette lyset blir Brinks roman enda mer deprimerende når vi kommer til slutten. Hester kan ikke overleve i det samfunnet hun er dømt til å være en del av, selv om hun er den som besitter størst innsikt i hva det vil si å tolerere og samhandle med andre mennesker. Galants død tar seg på denne måten av den aktuelle eller lokale tematikk, mens Hesters opplevelser, i tillegg til Nicolaas' skjebne, illustrerer de universelle eller evige spørsmål historien bærer i seg. På hvilken måte kan en gitt situasjon påvirke og avgjøre personenes vidt forskjellige fortolkning av den? Hva er sannhet? Er den objektive sannhet kun oppnåelig ved at man syr sammen alle de subjektive sannheter? Hvordan kan sannhet kommuniseres?

Dette er spørsmål som formuleres både eksplisitt og implisitt, og Hester spiller en viktig rolle i den forbindelse. Svar er det derimot få av, men håpet ligger i den menneskelige tankes mange muligheter og i arbeidet for å skape et klima som gir tanken mulighet til å utvikle seg i en atmosfære av toleranse og inspirasjon.


Lindgren (c) 2018